Forventningene var i taket etter at Savages slapp «The Answer» på tampen av fjoråret, og med den tok sin hvasse monotoni i nye, hypnotiske retninger. Kvartettens debutskive Silence Yourself (2013) var lyden av en stor platesamling kretset rundt band som Mission of Burma og Wire; hektisk postpunk med agenda, og tekstforfatteri av høy litterær kvalitet. Med «The Answer» var det nye sider av londonbandet som ble fremvist – apokalyptisk dansegulvsstemning, krystallklar produksjon og mer gjennomarbeidet lydbilde (med blant andre danske Trentemøller ved spakene).
Den er fortsatt Savages’ beste. Blytung monotoni, insisterende trommeseksjon og store, dystre gitarriff. Jehnny Beths vibrerende vokal ligger ikke langt unna en annen kompromissløs kvinne; Sleater-Kinneys Carrie Brownstein (som jo sto bak et av fjorårets beste album). På Adore Life er det også flere andre likheter som melder seg – tidvis har Savages åpnet seg opp til å bli et mer streit rockband, som på det andre store albumhøydepunktet «Sad Person». Det er disse to låtene som fører an et oppfølgeralbum som ikke er uten ørsmå bomturer, men som i all hovedsak markerer Savages som et skråstilt band som både fenger og utfordrer.
Mye har skjedd siden debuten. Rundt Silence Yourself møtte man et band som var til de grader tilkneppet og fylt av pompøse idéer om hva en musikalsk opplevelse skulle være – mens de selv i bunn og grunn var et konvensjonelt postpunkband med inspirasjonskildene utenpå kroppen. Denne gang drister de seg utpå. Nøkkellåten «Adore» starter seigt og suggererende, finner et crooner-refreng med allsangpotensiale for så å bråstoppe i Beths nakne vokal som gjentar «I adore life» mens bassen omsider henter inn trommeseksjonen – for så å avslutte akkurat idét man rekker å komme inn i den igjen. Ayse Hassans basspill er det mest fremtrende av instrumentering her – langt fremme i lydbildet, velspilt og melodirik. På dette tidspunktet tilhører albumet natten, som en vondere utgave av Warpaints selvtitulerte.
Adore Life er et fascinerende møte mellom høye kunstneriske ambisjoner og senkede skuldre. Det er de seigeste partiene som føles å ha mest kreativ tyngde, men det er i tospann med store rockere som Franz Ferdinand-arvtakeren «Evil» og Primal Scream ca. XTRMNTR-flørten «T.I.W.Y.G.» at dette virkelig får en sammenheng. I tillegg er albumet enda et bevis på at det er kvinnene som drar rocken i de mest spennende retningene om dagen, noe som allerede en stund har vært klart innen andre deler av scenen: Grunge-gjenskapere som Mitski, Torres og Courtney Barnett, fuzzpopnykommere som Waxahatchee, Big Eyes og Bleached og toneangivende tekstforfattere som Julien Baker og Frankie Cosmos. Savages gjør det nådeløse mykt i en vellykket blanding av streng kunst og et moderne, tilgjengelig, storslått rockuttrykk. Det vanskelige andrealbumet kler dem usedvanlig godt.
Jørgen Hegstad
