Korte, enkle og supermelodiøse rockelåter var det Billy Talent slo gjennom med i 2006, men da bandet tre år senere falt for fristelsen til å bli polerte for mainstreamen var det mange som fikk rykninger i både panne og nese. Derfor er det en glede å melde at bandet er tilbake i toppform på sitt fjerde album, og at negative fjes-bevegelser dermed kan unngås.
Pasjonen, aggresjonen og hurtigheten har returnert, og bandet har benyttet de tre årene siden Billy Talent III meget godt. Dead Silence åpner riktignok med en akustisk intro, men derfra og ut er det ultra-fengende elektrisk allsangrock som gjelder. Ultra. Fengende. Greier.
For det er den gode og samlende følelsen Billy Talent gir. Uten hang til gitarsoloer og tekniske finesser, og der det enkle alltid er det beste. Kanadierne lager musikk myntet på festen, festivalen og det gode liv. Ikke musikk for intens lytting alene i et rom med store headset, mørke tanker og nerde-fokus på detaljene.
Vanligvis er Billy Talent bandet jeg drar frem fra hyllen eller iPhonen når den første vårsolen dukker opp. Alltid en perfekt musikalsk venn gjennom sommeren når følelsen av at livet er strålende lett dukker opp. Første singel «Viking Death March» kom i juni, og hadde akkurat den funksjonen for meg i år. En badekompis. En følgesvenn. Nå skal Dead Silence henge med meg gjennom høsten. Det kan funke det også, siden albumet er en musikalsk solstråle som skinner gjennom tåke og svarte skyer.
Et par steder på Dead Silence roer Billy Talent ned tempoet, men heldigvis er det ikke veldig mange midtempo-låter denne gangen. På denne nye platen bidrar faktisk de rolige sangene til å styrke helheten gjennom små avbrekk fra den tunge og skrikete festen ovenpå.
Vokalist Ben Kowalewicz gir deg stadig en av de lyseste stemmene i rocken, gitarist Ian D’Sa er fremdeles professoren med de herlige riffene og den særegne lyden, og hele bandet leverer gjengkoring til riktig tid. Alle snakker så fint om signatursound. Billy Talent har signatur tatovert på brystet. Det er bare Billy Talent som låter som Billy Talent, og det er godt gjort i den enorme mengden av band som driver rundt i samme farvann.
Billy Talent har evnen til å lage enormt fengende punkete rock som ikke er punk likevel, og evner samtidig å ikke gå inn i kvikksanden som er emosjonell rock. Tekstene sentreres rundt et kritisk syn på styresmakter og fremtid, hoderisting til kommersialiseringen av den alternative kulturen, hint mot opprøret, og den store mellommenneskelige kjærligheten, men Billy Talent går ikke helt Rise Against på oss likevel.
Tramp takten, nikk med hodet, føl friheten i demokratiet, og syng med på «Hanging By A Thread» eller tittelkuttet som avslutter albumet på fortreffelig vis. Her er mye godt i vente for de som liker rock med melodifokus. Eksempelvis burde alle Foo Fighters-fans gitt dette bandet en sjanse. «Show Me The Way» er den beste Foo-låten Dave Grohl aldri laget.
Skal jeg klage på noe må det være lengden på albumet. Nesten en time med øsende rock der låtene ikke skiller seg ekstremt fra hverandre er kanskje litt i meste laget. Men så føles det også idiotisk å klage over mye innhold på en plate. Jeg slår meg til ro med at et av mine favorittband ikke skuffer. Det er en stor glede.
Totto Mjelde
