Terningkast 6 eller sekser?

Alt går hvis man balanserer det. Til og med å kombinere skolehverdag med musikkarriere.

Videregående, altså. Den tida i livet hvor man bare, «Hvem er jeg, hva skal jeg bli og hva er egentlig meninga med livet?», samt den gode «Hvis jeg ikke får bra karakterer skuffer jeg alle i hele verden og alt går til helvete».

Men hva med de som ikke har det sånn? De som allerede er det de drømmer om å bli: artister på fulltid.

Marie, Kacper, Gerald og Markus vil heller ha terningkast 6 enn karakteren 6. For dem handler det ikke om hva de skal bli når de er ferdig, men å bli ferdig.

Ubalansert balanse

I et klasserom på medieavdelinga ved Horten videregående skole i Vestfold sitter Marie Ulven (19) og Kacper Tratkowski (18). Begge har på fargerike gensere, lysvaskede olabukser og hvite, møkkete joggesko. Hadde det ikke vært for det moderne klasserommet kunne de vært dratt rett ut av 80-tallet.

Stolene med hjul er satt opp ned på toppen av pultene og bakerst i klasserommet står en stumtjener med et Clas Ohlson-nett fullt av tomflasker. Det går visst mye av iste, Pepsi Max og energidrikke i denne klassen. Marie leker med et fingerboard på en pult og Kacper godsnakker med læreren som holder på å pakke sammen for dagen.
De siste tre årene har de to avgangselevene drevet med musikk og skole. I den rekkefølgen.

Karakterene går ned, men livet går opp.

Marie gav tidligere ut musikk på norsk som Marie Ulven, men begynte å lage lo-fi indiepop med engelsk tekst som Girl in red i fjor. Hun ble nylig Ukas Urørt og lyrikkvideoen til låta «i wanna be your girlfriend» har snart to millioner avspillinger på YouTube.

– Da jeg begynte å lage musikk som Girl in red sa Kacper, «Yo, bare legg det ut! Få det på Spotify! Du taper ingenting». Han har vært en stor inspirasjon for meg. Jeg sier det til han hele tiden og klemmer han hver dag. Han er ekte motivasjon.

Kacper er produsent og rapper, og går under artistnavnet Safario. Han har spilt flere fullsatte konserter og før jul varma han opp for Arif og Unge Ferrari i et utsolgt Oslo Spektrum.

– Det var sykt. Jeg husker ingenting. Jeg bare husker at jeg gikk på scenen og at jeg gikk av.

Mandagen etter gikk han på skolen.

Det er nå det er vanskeligst. Eksamener, innleveringer og mas om hva som skjer etterpå. Fremtiden er et gjennomgående tema blant elevene på skolen. Noen jobber panikkslagent for å få et karakterkort fullt av seksere for å komme rett inn på legestudiet i Norge. Andre holder ikke ut tanken om et sekund til på skolebenken og går for både ett og to friår. Dette er den siste intense tiden. Og det er nå musikken begynner å ta av for både Marie og Kacper.

– Alt går hvis man balanserer det, men vi får ikke bra karakterer. Karakterene går ned, men livet går opp, sier Kacper.

På det første karakterkortet i 1. klasse fikk Marie 4,9 i snitt. Nå har hun 3,4.

– Det går skikkelig dårlig, liksom. Og det er på grunn av musikken. Den tar bare større og større plass, sier hun.

Ti timer norsk i uka er bare noe av det som står på timeplanen. Ikke at det har blitt så mye norsk i det siste. Marie svarer på mail og lager albumcover i timen, og ser på Netflix i pausen. Kacper bruker skoletimene på å mikse låter. Plutselig kan Kacper hoppe opp av stolen om det kommer en mail med bookingforespørsel og da skjønner Marie at det har skjedd noe spennende.

Det er kanskje musikk og skole, i den rekkefølgen, men det har aldri vært et alternativ å slutte. Foreldrene synes det er viktig med en plan B.

Har dere det?

– Nei, svarer de umiddelbart.

– Vi er artister, men det er ikke det vi skal holde på med for alltid. Det vil alltid være hovedgreia, men vi skal spille i filmer, male bilder og lage klær, sier Kacper.

Marie på sin side tror ikke hun kommer til å være Girl in red når hun er 50 år. Hun vil starte sitt eget plateselskap. Eller kanskje bli lærer og videreformidle kunnskapen sin.

– Mange er redde for å ta et valg etter videregående fordi de tror at da må man være arkitekt resten av livet. Man må ikke det. Det er fordi vi er jævlig privilegerte.

Les mer: En ordentlig jobb

Kulturelt innslag på nasjonalt nivå

På Charlottenlund videregående skole i Trondheim begynner kantina å bli full av elever. Det er fritime og det myldrer av mennesker i trapper og ved sittegrupper i både første og andre etasje. Bordtennisbordet ved hovedinngangen er okkupert av en gjeng gutter. To miljøarbeidere går rundt og passer på at alle rydder opp etter seg når de er ferdig å spise.

Gerald Ofori (16) og Markus Røe (17) er på vei ned trappa fra etasje og går målretta mot varmdisken. På menyen står kyllingvinger og søtpotetfries. En favoritt.

Gerald Ofori har produsert musikk siden han var 11 år gammel og da han debuterte med låta «Glamorous» i 2017 var det fordi han ikke klarte å vente lenger. Det føltes bortkasta å ikke gjøre noe med musikken før han var ferdig med videregående.

– Det hadde vært for mye å takle om jeg visste at jeg hadde musikk som kunne bli populær liggende på pc-en, så jeg valgte å bare slippe det og bli ferdig med det, sier han.

Men hvordan lar det seg egentlig kombinere å være fulltidselev og fulltidsartist?

– Det gjør ikke det. Det er det som er den store hemmeligheten, røper Markus. Han er best kjent som Wonder The Boy, vidundergutten som stadig når nye høyder.

Markus begynte å lage musikk som 14-åring og allerede da brukte han mer tid i studio enn på skolen. Musikken var det eneste som betydde noe og etter hvert jobbet han så mye at han ikke hadde noe energi å legge i andre mennesker. Skolen ble en slags redning.

– Jeg kan stue meg inn i studio i lang tid og bli værende der og ikke være noe særlig sosial. Når jeg først begynte å sette litt mer pris på skole igjen, så kunne jeg håndtere mennesker bedre. Det er fint å ha et sted der man får sosial omgang, forteller han.

Når det skjer mye med musikken går det til helvete her.

Det skjer likevel ofte at skolen må vike for musikken. Plutselig blir man booket til å spille konsert eller får muligheten til å jobbe med andre musikere i Oslo. Den nye fraværsgrensa kunne potensielt skapt utfordringer for å kunne kombinere skole og musikk, det skal ikke så mye til for å nå grensa på 10 %. Heldigvis finnes det et unntak: gyldig fravær ved kulturelt innslag på nasjonalt nivå. Det hjelper i alle fall litt.

– Det er perioder det ikke skjer så mye i karrieren og da går det greit med skolen, men når det skjer mye med musikken går det til helvete her, innrømmer Markus.

Dypt og ærlig

Det var en fin sang, men går det bra?

De fleste låtene til Gerald blir til i studioet hans på gutterommet hjemme hos moren. Markus er ofte på besøk for å jobbe med musikken. De samarbeider om skriving og produksjon av hverandres låter, ofte med dype og eksponerende tekster. Er det ikke skummelt å slippe så personlige låter om egen mental helse og eget kjærlighetsliv den ene dagen og så møte kompisene dine på skolen dagen etter?

– Jeg gleder meg som regel mer enn jeg gruer meg. Det kommer an på hva sangen handler om, men hvis det er en dyp sang er det vanlig å få høre, «Det var en fin sang, veldig fin sang, men går det bra?», sier Gerald.

Han slapp debut-EP-en Missed Calls i januar, seks spor som tar for seg ensomhet, kjærlighet og det å være ung i dagens samfunn. EP-en fikk blant annet glitrende anmeldelse av Adresseavisen og tiltrakk seg oppmerksomhet fra det britiske kulturmagasinet i-D, som også tidligere har uttrykt sin begeistring for 16-åringen.

– Gerald er på en måte der jeg var da jeg slapp min første EP i 2016. Den EP-en jeg slapp i vinter har ikke gitt meg så mye ny oppmerksomhet, men det har blitt en slags fortsettelse, sier Markus.

Han snakker om October Came To Soon, EP-en som viste Markus fra en så sårbar side at artistkollega Kjartan Lauritzen sendte melding og lurte på om det gikk bra med han.

Markus har alltid fokusert på å være veldig ærlig. Fra starten har tekstene vært ganske dype og han var redd da han først begynte å slippe musikk. Den handlet om ting han virkelig ikke hadde sagt til noen.

– Når de tankene og følelsene kommer i form av musikk, er det mange ser på dem som en sang og ikke dine følelser. Den siste tida har jeg fått meldinger om det går bra eller at de har følt det samme og at musikken hjelper.

Tid og penger

Hvis det er dette man vil, så fuck alle andre.

Klokka har passert halv fire og Horten VGS er snart tømt for elever. Noen går i store klynger mot busstoppet borti gata. Andre står igjen i gangene og snakker om alt annet enn det læreren har snakket om i timen. Hva som skjer i helga. Hvem som «hooka» med hvem forrige helg. De viktige detaljene. Kacper og Marie tror ikke de andre elevene på skolen bryr seg så mye om musikken deres bortsett fra når det skjer noe stort. Da får også lærerne det med seg.

– Jeg tror de liker musikken, men de tør kanskje ikke si det til oss. Ragnar, læreren min, tror jeg er den neste Kygo, da, sier Kacper og ler.

Marie tror ikke så mange veit om Girl in red, men da hun fikk en million streams på YouTube, fortalte de andre elevene det til lærerne.

– Da ble jeg stoppet i gangen av en lærer som sa at nå skjer det mye, Marie. Og så sier de, «Når du blir stor artist kan jeg si at du var min elev».

Til forskjell fra klassekompisene sine var ikke Marie og Kacper russ. Det hadde de verken penger eller tid til. Pengene har gått til togbilletter og ikke russeklær. Fritiden har blitt tilbrakt i Oslo i stedet for på russetreff. For mange et skummelt og kontroversielt valg i en tid der det å føle tilhørighet har stor betydning. Hvordan klarer man å bryte med strømmen?

– Man må tørre å være alene. Hvis det er dette man vil, så fuck alle andre, sier Kacper bestemt.

– Jeg har hatt den samme mentaliteten. Det er ikke sånn at jeg ikke har venner, men videregående er midlertidig. Dette er bare noen år av livet mitt. Jeg kommer nok ikke til å tenke at jeg ikke hadde en bra tid på videregående bare fordi jeg ikke var russ.

Les mer: Musikken er viktigare enn russetida

Til høsten flytter begge til Oslo for å komme inn i et kreativt miljø og drive med musikken på fulltid.

– Kacper og jeg skal flytte sammen i et kreativt kollektiv, sier Marie og kikker ertende på Kacper.

– Nei, det skal vi ikke.

Mord og kjærlighet

Utover transport til hovedstaden har ikke de to musikerne de største utgiftene. Enda. For øyeblikket gjør de alt selv og lager musikken på rommene sine. Kacper sitt hjemmestudio består av skoledataen og Marie sitt består av en Mac og en gitar som tidvis mangler en streng eller to.

Man blir ikke noe bedre bare fordi man har kult utstyr.

– Du trenger ikke mer. Man kan egentlig gjøre det på mobilen også. Det e’kke kødd, sier Kacper og refererer til en av sine store inspirasjonskilder, Steve Lacy, fra California-bandet The Internet.

Lacy fikk Grammy-nominasjoner for sine produksjoner på The Internets Ego Death og Kendrick Lamars DAMN. Alt som skulle til var en iPhone 6 og GarageBand-applikasjonen.

– Man blir ikke noe bedre bare fordi man har kult utstyr. Det er ikke sånn at hvis jeg kjøper den eller den gitaren så blir jeg god, sier Marie.

Kacper liker å være begrenset til dårlig utstyr. Da tvinger han seg selv til å jobbe hardere og bruke det han har. Marie tror det bidrar til kreativitet. Om en streng på gitaren hennes ryker må hun finne en annen måte å spille noe på.

Kreativiteten kommer altså fra dårlig utstyr, men hvor henter de inspirasjon når hverdagene blir tilbrakt et sted de egentlig ikke vil være?

– Overalt. I det siste har jeg vært inspirert av farger. Jeg ser farger når jeg hører musikk. Noe har for eksempel en gul følelse.

Så egentlig er skoledataen din et fargepalett?

– Nei. Men det var veldig fint sagt, sier Kacper, som nylig slapp «Robin Hood 300», ei låt som ble til for seks måneder siden.

Marie blir inspirert av filmer, musikkvideoer og hendelser. Hun ser for seg noe estetisk i hodet og skriver det om til en sang.

– Som han ene læreren min sa, «Kjærlighet og mord. Det er alt god litteratur trenger.» Jeg tror han siterte noen, sier Marie.

Læreren refererte til sitatet «Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om» fra Aksel Sandemoses roman «Det svunne er en drøm». Låtene til Marie handler (heldigvis?) ikke om mord, men om kjærlighet mellom to av samme kjønn.

Jeg gidder ikke skrive om streit kjærlighet når jeg ikke er streit i det hele tatt.

Hun var 13 år da hun begynte å lure på om hun likte jenter og ikke gutter, men Marie kom aldri ut av et «skap». Hun synes konseptet er utdatert og «jævlig wack».

– Det bare skjedde helt naturlig. Jeg sendte melding til mamma og spurte om jeg kunne dra til ei jente. Da sa hun nei fordi det var for seint. Så sa jeg, «Men jeg er jo forelska i henne» og da sa mamma «Ja, det veit jeg, men du må komme hjem».

Men Marie har ikke alltid vært så åpen og trygg, noe hun beskriver i den nye låta «girls», som handler om å utforske seksualiteten sin og akseptere seg selv.

– Jeg gidder ikke skrive om streit kjærlighet når jeg ikke er streit i det hele tatt. Jeg skriver om skeiv kjærlighet fordi jeg er åpen og ikke har noe problem med å si at jeg synes jenter er jævlig digge, sier hun.

Før Oslo venter til høsten har Marie og Kacper en travel festivalsommer foran seg. De ble plukket ut av Urørt til å spille på P3-scenen på Slottsfjell og Marie ble nylig booket til Øyafestivalen. Kacper har allerede et godt rykte på seg for sine energiske liveopptredener, mens Marie kun har spilt et par konserter som Girl in red.

– Jeg har ikke hatt band så lenge, så jeg gruer meg litt, men jeg må bare ha det i tankene at dette er mine første gigs. Det blir nok ganske «lowkey», men jeg er egentlig er klar for å stagedive.

Unggutt-stempelet

Gerald og Markus har to år igjen før de også kan stagedive ut av dørene på skolen og inn i artistlivet for fullt, men det er allerede imponerende hva de får til ved siden av skolegangen. Det er det flere kritikere som er enige om, og den unge alderen blir ofte nevnt. Gerald tror ikke det alltid er selve kvaliteten på musikken som blir vurdert, men hvor bra den er basert på at det er en 16-åring som har laget den.

– Når man blir eldre blir musikken din sammenlignet med andre musikere på verdensnivå. Hvor bra er dette i forhold til Karpe Diem? Hvor bra er dette i forhold til Travis Scott? Mens nå er det sånn, hvor bra er dette i forhold til andre 16-åringer som lager musikk? Med en gang jeg krysser 19-årsalderen, blir det sikkert bare terningkast 2 og 3, sier Gerald lattermildt.

Markus på sin side føler han er kvitt unggutt-stempelet og tror det er fordi han har sluppet nok musikk til å bevise at det er musikken som er bra, og at det ikke har noe med alderen hans å gjøre. Likevel har han følt på et press og forventninger om at kvaliteten på musikken skal øke i takt med alderen.

– Jeg synes det blir bedre for hver gang jeg lager en sang. Jeg kan ikke stagnere fordi jeg er i et utviklingsstadie generelt i livet akkurat nå. Det jeg lager nå skal være hakket bedre enn det forrige jeg lagde, sier han.

Og det er nettopp derfor Markus og Gerald setter pris på å ha hverandre i klassen. De jobber tett om musikken, motiverer hverandre og har noen å snakke med som forstår.

– Det gjør det mindre ensomt. Hvis jeg sier til en annen i klassen at jeg stresser fordi jeg må ha ferdig en sang samtidig som en innlevering, så skjønner de kanskje ikke hvor stress det er. Markus forstår dette og vi kan hjelpe hverandre. Ellers er jeg en ganske vanlig elev, bare at når jeg kommer hjem fra skolen lager jeg musikk i stedet for å gjøre lekser, sier Gerald.

Det er uten tvil musikken som gir motivasjon til å bli på skolen, og ingen av dem har tenkt seg en annen karriere enn musikk. De er forbi tankegangen om at skole er livet og tenker ikke «Faen, jeg fikk bare en treer».

Tror dere at dere kommer til å fullføre videregående?

– Jeg tror det. Mamma er streng på at jeg skal bli ferdig med skole. Hun liker musikken min, men hun vil ikke at jeg skal bli så opptatt med den at jeg glemmer skolen, sier Gerald.

Markus trekker litt på svaret.

– Det kommer an på. Hvis det fortsetter som dette, så ja, men jeg har nok problemer med å balansere det allerede nå. Hvis det kommer til et punkt hvor skolen hindrer meg fra å gjøre ting i karrieren, velger jeg karrieren over skolen, sier Markus.

Men målet er å fullføre.