De siste dagene har det blåst friskt rundt vår anmelder Kim Klev og hans anmeldelse av Razorblades & Lemonade, debutplaten til trondheimsbandet Departure. Det er ikke spesielt overraskende: Terningkast én er et sterkt virkemiddel, og det skal godt gjøres å formulere et forsvar for karakteren uten å tråkke på noens tær.
Likevel lar jeg meg forbløffe av det nærmest unisone raseriet Klevs anmeldelse har blitt møtt med. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hvor mislykket han har grunn til å føle seg, både som anmelder og menneske.
Skrantende musikkforståelse, elendig språk, manglende blodsukker, en tvilsom byline-avatar og uforløste drømmer om egen storhet, bittert projisert over på hardtarbeidende musikere – alt dette anføres som reelle motiver for teksten, og fremføres i en blodtåke det er en stund siden kommentarfeltet vårt har sett.
Ballen, ikke mannen
For å rydde det av veien først som sist: Klevs anmeldelse av Razorblades & Lemonades baserer seg – i motsetning til svært mange av kommentarene til den – på nokså ubestridelig saklige kriterier.
Den tar for seg tekstene, låtene, fremføringene og – kanskje sårest – de sørgelig urealiserte ambisjonene knyttet til prosjektet. Det er ikke hyggelig lesning. Men tro meg: Det er ikke hyggelig skrivearbeid heller.
Man kan diskutere terningmodellen til man blir blå i fjeset, men det synes opplagt at ethvert skalasystem må brukes aktivt for ikke å devalueres. Og da blir spørsmålet: Er det i det hele tatt lov å hevde at det gis ut dårlige plater i Norge i 2013?
Den norske ømfintligheten
Veien til helvete er som kjent brolagt med de beste intensjoner. Her hjemme har det gitt seg utslag i en offentlighet der pragmatisk snikksnakk i tiltagende grad har tatt over for lidenskapen som satte de fleste av oss på sporet av musikkinteressen i utgangspunktet. Aversjonen mot kritikk – den norske ømfintligheten – gir seg utslag i likegyldighet kamuflert som pludrete aksept.
På fredag får Idol-Torunn en sterk femmer for sin tolkning av Aretha Franklin; det er noe med knekken i stemmen, mener dommerne – og anmelderne. Alt kan og skal anmeldes: Ikke bare Bieber og Springsteen låt for låt for låt, slik tabloidavisene har fått for seg, men også talentkonkurranser og joviale artistmøter i dorskeste sendetid. At dette sløver ned evalueringsredskapene våre er det ikke den minste tvil om. At det senker vår kollektive hvilepuls ytterligere mot det komatøse er høyst sannsynlig.
Det kan i tillegg forklare hvorfor det aller meste som gis ut i dag langsomt drukner i en grå saus av terningkast fire – i utgangspunktet en god karakter, men i sin nåværende form ribbet for betydning i noen retning. Et likegyldig skulderklaps på firefeltsveien mot Den Store Glemmeboken.
Mer enn en museumsgjenstand
Parallelt med denne høflige, men temmelig hule offentlige smakssamtalen har det utviklet seg en mer analytisk tilnærming til musikk i norsk journalistikk. Det er en vending det er lett å ønske velkommen, slik den har gitt seg til kjenne for eksempel gjennom det ofte strålende musikkmagasinet ENO.
Men det kan – og bør, etter mitt skjønn – finnes et alternativ til disse retningene. Musikk er mer enn lunken kos, og det er heller ikke bare et mer eller mindre interessant forskningsobjekt.
Musikk innebærer også kjærlighet og hat. Den overrumplende, febrilske følelsen av glede idet man ramler over noe originalt og tidligere uhørt, eller motsatt: Vemmelse og raseri over klisjeer, enkle løsninger, groteskt oppblåste selvbilder, håndverk som ikke etter noen kriterier holder mål.
Lidenskap, konflikt, temperatur – dette er også musikkritikk, i det minste når det pares med kunnskap og formidlingsevne. Er det noe å være redd for? Tvert imot. Uten disse aspektene er musikkjournalistikken overmoden for skraphaugen.
En overflod av lyd
Uten konkrete tall å vise til: Alt tyder på at det gis ut flere plater enn noensinne her til lands. Den vaklevorne lyttebunken på pulten min kiler daglig den dårlige samvittigheten over ikke å rekke over alt, og norskandelen er økende.
I 2013 kan skiver lett spilles inn med beskjedne midler, gis ut på egne selskap, promoteres for egen maskin. Et tidligere sentralt mellomledd – plateselskapenes A&R-representant, som tradisjonelt har hatt en sentral rolle som kvalitetssikrer – er ikke lenger nødvendig. Det er en jobb stadig flere artister, med varierende grad av selvinnsikt, selv påtar seg.
Et større tilfang av utgivelser betyr imidlertid ikke at platene som slippes er bedre enn noensinne. Min erfaring er dessverre det motsatte: Band som tidligere var tilfreds med å rase fra seg i øvingslokalet, tar det i dag gjerne for gitt at deres produkt er et fullverdig og konkurransedyktig alternativ til hva enn The Killers, Queens Of The Stone Age eller Coldplay måtte sysle med. Og presseskrivene som følger med utgivelsene avslører en hybris sørgelig fjernt fra virkeligheten de fleste av oss er henvist til å oppholde oss i.
Satt på spissen: Kanskje det er i ferd med å bli en menneskerettighet å gi ut en plate i 2013. Men det er langt fra en menneskerettighet å høste glimrende kritikker for den.
En selvtillitserklæring
Hvorvidt Kim Klev har rett eller tar feil i sin anmeldelse er ikke bare irrelevant, men i denne sammenhengen en meningsløs problemstilling. Han gjør ingen av delene, men argumenterer for sin høyst personlige oppfatning. Det er slett ikke ulikt det anmeldere har gjort før ham i uminnelige tider, uten av den grunn å hevde at de representerer Veien, Sannheten og Livet.
Hva så med Departure, da? Hakkekyllingen som ligger på bakken, sprellende i sitt eget blod, etter å ha blitt ribbet i fillebiter av den ondskapsfulle og selvhevdende anmelderen? Legger de ned instrumentene etter dette?
Naturligvis ikke. Bandet ser ut til å ta det hele med stor ro, og har blant annet delt anmeldelsen via sin offisielle Facebook-side. Slik gir de lesere og lyttere sjansen til å gjøre seg opp sin egen mening – både en tillitserklæring og en selvtillitserklæring, med sårt tiltrengt oppmerksomhet rundt det de driver med som belønning.
Alt er tross alt bedre enn en treer. Eller en firer, for den saks skyld.
Marius Asp
