La det være sagt, først som sist: Robin Thicke er samtidens Serge Gainsbourg. En foregangsfigur for pulings. Og selv om California-vokalisten nå har sluppet sitt femte album, er mannen fortsatt underkjent. Det gode, gamle og feilaktige kortet “Norge er ikke klar for sånt” kan og bør forkastes.
Kanskje det er på tide å åpne ørene for klassisk, god, voksen, kontemporær r&b i Norge? La meg svare før du har tenkt deg om: Ja, det er på tide å øke salgstallene fra 27 solgte digitale utgivelser (en ren antagelse som sannsynligvis stemmer) for en renspikket r&b-utgivelse.
Bare for å nevne noen referansepunkter: Rent musikalsk er Thicke en nymotens Tony Bennett, vestkystens svar på Musiq Soulchild, en organisk og polert artist à la R&B-thug Trey Songz.
Med 20 (!) låter fremstår Love After War som et overskuddsprosjekt – Thicke har tross alt skrevet hit på hit for folk som Christina Aguilera, Brandy og flere. Nå skal jeg ikke si at albumet virker som om det er bygd opp etter dramaturgien i et samleie. Jeg skal heller ikke påstå at det her er det perfekte lydsporet til du-vet-hva, men en ting er sikkert: Fra Platinum Pied Pipers-homagen “An Angel On Each Arm”, til tittelsporet, til lengtende “Stupid Things”, til det som lett kunne ha vært et spor fra Dwele, “All Tied Up” – han tenker virkelig bare på en ting, denne mannen.
“Make love to my ego”, synger han ømt. Pompøst? Ja. Litt ekkelt? Ja. Genialt? Nesten. Alt er nøye tenkt i gjennom, alt er så forbanna… dekadent, med et jævla lurt glis på lur.Følelsen av å sitte i et røykfylt lokale med burgunderrød tekstil hvorenn du snur deg, med Thicke på scenen og en Pernod i hånda, er det umiddelbare bildet man får av å lytte til Love After War.
Så forbanna … riktig.
Ali Reza Soufi Pour
