På Øya flekset bergenseren scenepersonligheten i høy grad da han hadde publikum i sin hule hånd, og de to forløperne i EP-serien har gått sin seiersgang.
Nå rundes trilogien av med siste trinn, 666 MENING. Den mangefasetterte rapperen poengterer selv i en tekst da han la ut gatevideoen til “Stripar” at han har “vært opptatt av å lage kunst, være kritikerrost og leke med kjønnsroller og sånt”.
666 GIR var nettopp det. Ballett-ish dansing og dristig bollesveis, pakket inn i inderlig åttitalls popfrieri. Karrieretopp, spør du meg.
Atspredelsen er hovedingrediensen på 666 MENING. 666 ALT og 666 GIR er tematisk bundet – henholdsvis brysk rett-fram-rap, og sommervarm og skylett åttitallsvibbe.
Flere av låtene på 666 MENING er kule, liten tvil om det. Spesielt esset i bunken utmerker seg, “Stripar”, men helheten forsvinner i mengden av fete kutt rapperen har servert oss i 2015.
Uansett merker man gliset til Lars Vaular på siste del av 666-trilogien, og man kan jo ikke klandre ham. Det har vært et godt år.
Han tar seg råd til å være på sin Jodeci-ting på svevende “For ung til å dø” der kjærligheten til nittitalls-r&b rår. Ved neste sving får vi sexet gitar-riff der Lars Vaular leverer hissige bars på “Stripar”. Rått med René Higuita-referansen her, forresten.
På “Deja vu” får vi mengder med braggadocio, “Dessverre” er lystig med harpespilling og “Ballerina” er helt ok, en forlengning av lydbildet på 666 GIR. EPen avsluttes med autotune-Vaular på tåkete og vindskeive “Det røyner på”. For øvrig utgivelsens mest interessante bit, om man ser borti i fra “Stripar”.
Lars Vaular disker som vanlig opp med finurlige ordspill, oppspark og lek med rytme og form på EPen. Men man kan ikke alltid være på topp. Landets i utgangspunktet råeste rapartist leverer materiale som primært kommer til å glede kjernen.
Ali Soufi
