Mitt første møte med Belle & Sebastian, en gang midt på nittitallet, var som hentet ut av et forkastet Nick Hornby-manuskript: Gutt har stengevakt på lokal platesjappe, kjeder seg gjennom middelaldrende kvinners kjøp av middelmådige Céline Dion-utgivelser og oppdager ved slump et promoeksemplar fra et for ham ukjent band liggende bak disken. Han setter det på over butikkanlegget og ser seg siden ikke tilbake. Her startet min kjærlighet til et knippe mennesker og låter som har lydlagt en generasjon med unge mennesker som kunne leve seg inn i alle de små, bittersøte historiene om mer eller mindre hverdagslige aktiviteter i Glasgow og omegn.
Jeg har sett dem live en rekke ganger, men ingen så betegnende som på Quartfestivalen ’02, da min kompis PJ og jeg med entusiastiske røster gaulet refrenget til «Get Me Away From Here, I’m Dying» mellom to låter som slettes ikke var den. De spilte den heller ikke, til vår store skuffelse, men det rettet seg opp da jeg skulle få signert en t-skjorte av dem etterpå, og vokalist Stuart Murdoch tørt kommenterte til meg «I noticed you sang along with the old songs». Gleden der overskred til og med irritasjonen over fyren foran meg i signeringskøen, som «tilfeldigvis» hadde med seg en Sartre-bok som autografunderlag.
Etter åtte album og et utall EPer slipper bandet i disse dager The Third Eye Centre, som stort sett er b-sider fra nyere singler og plater, sammen med noen pussige remikser fra blant andre The Avalanches og Annie-produsenten Richard X. De har alltid vært gode til å bruke singler og EPer på eksperimentering, og derav produsert noen av sine mest spennende saker (eksempelvis «This Is Just A Modern Rock Song«, «Le Pastie De La Bourgeoisie» og «Your Cover’s Blown» – sistnevnte finnes også i en ålreit Miaoux Miaoux-remiks her). Best er b-sidene fra albumet The Life Pursuit, der deres hyperaktive sekstitallsflørt virkelig får utløp (favoritten er tittellåten).
Likevel: Dette er ikke stedet å starte sin utforskning av denne juvelen av et band. Derfor får du herved nedtellingen av bandets beste utgivelser.
Tigermilk (1996)
Debutalbumet, og der man finner noen av deres sterkeste tekster. «The State That I’m In» viser noe av den religionskonflikten Stuart Murdoch befinner seg i, og som i varierende grad påvirker bandet lyrisk (beskrevet mer nøye i dagboken The Celestial Café, som også kan anbefales som antitesen til The Dirt). Inneholder mange av bandets essensielle øyeblikk, som «You’re Just A Baby», «I Could Be Dreaming» og den pussige «Electronic Renaissance».
Dear Catastrophe Waitress (2003)
På mange måter gjenfødelsen. Mot slutten av 90-tallet merket man en viss stagnasjon i uttrykket deres: det som en gang var sjarmerende føltes med loslitt og oppbrukt, og Fold Your Hands Child, You Walk Like A Peasant (2000) er deres svakeste – selv mistet jeg interessen der og da. Dear Catastrophe Waitress er et bunnsolid comeback, hvor de for alvor viser seg som et band med mange fasetter. De har også blitt bedre musikere. Den kruttsterke soulduftende singelen «I’m A Cuckoo» og vestkystpoppede «You Don’t Send Me» pares med tekster av godt, gammelt Murdoch-merke («Lord Anthony») og avsluttes med to av de mest annerledes – og beste – B&S-låtene: «Roy Walker» og «Stay Loose». Her finner vi også bandets stiligste nødrim: «I’d rather be in Tokyo, I’d rather listen to Thin Lizzy-oh».
http://www.youtube.com/watch?v=NwDLpFqyxz8
The Boy With The Arab Strap (1998)
Dette er albumet der vi først blir småforelsket i Isobel Campbell, som senere forlot bandet til fordel for soloprosjektet The Gentle Waves for så ad omveier å ende opp i et slags Nancy/Lee-samarbeid med Mark Lanegan. Her er det ingen svake låter, og den ene vakre historien avløser den andre, med tungen godt plassert i munnviken på tittellåten og «Dirty Dream Number Two». Sterkest inntrykk gjør «It Could Have Been A Brilliant Career», «Is It Wicked Not To Care», » A Summer Wasting» (soundtracket til enhver sommerjobbskulking) og ikke minst «Sleep The Clock Around», som er det beste vokalsamarbeidet mellom Isobel og Stuart.
The Life Pursuit (2005)
Et vanvittig undervurdert album, og jeg tror mye av grunnen til det er at de i 2005 har blitt et band som lager musikk vel så mye å bevege seg som å tenke til. Det er såpass langt unna det uttrykket som først ga dem en stor fanskare, og ikke kommersielt nok til å utvide denne kretsen ytterligere. Det er sørgelig, for dette er det klart beste popalbumet fra 2005, og en eneste lang gledesrus av en utgivelse. Perfekt produsert av Tony Hoffer (M83, Sondre Lerche, Phoenix), og som virkelig viser hvor gode musikere de har blitt – spesielt er dette trommeslager Richard Colburns album. Her skinner solen over Glasgow som aldri før, og låter som «Another Sunny Day», «White Collar Boy», «The Blues Are Still Blue», «For The Price Of A Cup Of Tea» og Stevie Jackson-innertieren «To Be Myself Completely» høres ikke ut som det tradisjonelle Belle & Sebastian, men kunne samtidig ikke vært noen andre.
If You’re Feeling Sinister (1996)
Man skal et stykke ned på åttitallet for å finne maken til elegant historiefortelling og intens narrativ som på bandets fineste stund. Det er også spesielt å høre dette albumet såpass mange år etter; Stuart Murdochs stemme er blyg, men samtidig fylt av høyspent, angstbitersk energi. Herav får vi minneverdige passasjer som «Stars of track and field are beautiful people», «we lay on the bed there, kissing just for practice» og den mest sitatvennlige av alle: «said the hero in the story: ‘it is mightier than swords, I could kill you, sure, but I could only make you cry with these words'». Her føles alle låter som det viktigste i verden, med en aura som tilkjennegir at de avkler virkeligheten som ung og usikker i en verden ellers fylt av mennesker som aldri faller mellom to stoler. If You’re Feeling Sinister tar opp tråden etter The Smiths og Felt og står som et av de mest generasjonsdefinerende popalbumene fra nittitallet.
http://www.youtube.com/watch?v=yS_DcqPkEYM
Jørgen Hegstad
PS. Jeg har også laget en personlig best-of-liste i Spotify. Den finner du her.
