Første gang jeg hørte musikken til Pål Moddi Knutsen var da Lydverket Spanderer inviterte ham og venner ned til fjæra i Oslofjorden (akkurat hjemstedet Senja er det jo ikke, men likevel), for å fremføre «Krokstav-Emne». Med krølltoppens manende trekkspill, lyrikk ført til pennen av nordnorskpoeten Helge Stangnes og ulmende melodilinjer – alt satt til sitt rette element – er det ikke rart at en følsom pjokk i de sene tenårene falt pladask foran fjersynsapparatet.
Samtidig var «Krokstav-Emne» det eneste nummeret fra Knutsens debutalbum Floriography (2010) som kunne bli spilt på P1-bauten Norsk På Norsk, og dét i en tapning som brøt løftene liveversjonen avga på svaberget. På sitt nye album – for øvrig hans andre av året – Kæm va du? har imidlertid nordlendingen blåst nytt liv i den aktuelle låten – takket være dramatisk driv og delikat kammerpopinstrumentering (hør på klaveret!). Det blir kjapt klart: Dette er senjaværingens suverent beste låt.
Sammen følger åtte øvrige spor, der alle er sunget på morsmålet; flere er satt til tekster av Stangnes, samt de Troms-tilknyttede lyrikerne Arvid Hanssen og Ola Bremnes. Og det er en god beslutning fra Moddis side, for selv om Floriography fortsatt er flott debutalbum, har jeg på årene siden slitt stadig mer med 26-åringens mildt sagt haltende engelskuttale. Sannsynligvis er det også noe av grunnen til at oppfølgeren Set The House on Fire fra vårparten er en skive jeg har slitt med å føle noe som helst for.
Moddi – «En sang om fly»
Men tilbake til enkeltlåtene. Også vel verdt å notere seg er det bortlånte Bremnes-kuttet «Mannen i Ausa», som forteller et gripende sagn om to Senja-fiskere som bruker et menneskelik som agn, mens også syvminutteren «Kjerkegård ved havet» tar Moddis nysgjerrige, naturromantiske og mystiske visepop på kornet. Man skal ha et hjerte av kull for å argumentere for oljeboring i Senja (og Lofoten og Vesterålen, altså) etter å ha hørt hvordan Moddi i sine beste øyeblikk forvalter den nordnorske natur- og kulturarven.
På en annen side blir ikke den gampete signøynertralten «Vi slakta sau» mindre irriterende av vegeterianerovertonene, mens spor som «Blå Kveill», «Grønt Lauv i Snyen» og «Togsang» umiddelbart snubler uti den bunnløse sjakten for intetsigende hygge. Den ikke-altfor-ulike «En sang om fly» og dens tilhørende strofe «Eg vil leve som dem gjær det på teve/Der kor alt e et spell, men der alle i det minste ser det» kaster i det minste tankene i retning av Eggum-klassikeren «På TV».
Å ta en helomvending til norsk er tross alt Knutsens beste karierrevalg til nå – og jeg krysser fingrene for at det ikke bare blir med Kæm va du?. Ved å gi slipp på fremmedspråket blir ikke bare historiene til 26-åringen tydeligere, men det åpner også opp muligheter til verdifull drahjelp fra nordnorske poeter som sannsynligvis er fremmede for de fleste sør for polarsirkelen.
På sitt beste resulterer det i at Moddi makter å vise vei og lar lytteren komme helt tett på Naturen. Det var jo tross alt dét som fikk meg – og forhåpentligvis flere – til å bli betatt av musikken til denne ullgenserkledde tassen etter en ørliten tv-opptreden for over fire år siden.
Kim Klev
