Store deler av appellen til 22 år gamle Ásgeir Trausti ligger etter alt å dømme i at han synger på morsmålet: islandsk. Få språk – i hvert fall i en nordmanns ører – låter mer overjordiske og eventyrlige enn det våre fjerne slektninger på vulkanøya i vest sverger til.
Å beskrive drømmende, silkesvøpt vokal som «englesang» er en utslitt klisjé, men på sitt beste høres det regelrett ut som Jónsi, frontmann i de islandske postrockgigantene i Sigur Rós, er sendt med livsviktig bud fra skyene. Halve gleden er å måtte gjette hva han har å melde.
Riktignok er det ikke stort mer enn den hviskende vokalen som knytter Ásgeir og Sigur Rós sammen rent musikalsk; langt mer åpenbar er for så vidt innflytelsen fra indiefolkets favorittrubadur, Bon Iver. Tidvis er likhetene veldig tydelige, spør du meg, men Reykjavik-guttens platedebut av forfjoråret, Dýrð í dauðaþögn, er likevel en fin og foruroligende sak.
Den klaustrofobiske intimiteten som henger over platens beste spor («Heimförin», «Leyndarmal») falmer imidlertid idet de plasseres i blendene dagslys og fremføres av fem – og ikke én – mann. Sånt er synd, fordi disse faktene utgjør Ásgeirs sterkeste kort som artist.
Den viskes ytterligere bort ved de par anledningene han synger på engelsk, som under den ellers flotte tapningen av avsluttende «Nýfallið regn». Derfor klarer heller ikke den sjenerte islendingen og bandet hans å nå de potensielle størrelsene som lusker rundt i musikken. Ved neste anledning nyter jeg heller islendingen innendørs, dunkelt belyst.
Kim Klev
