Her er ett av mine sterkeste festivalminner. Det stammer fra landets kanskje mest fortryllende naturlige amfi, på Hovefestivalen i 2009. Jeg og mine kompanjongers festivalherjede kropper hadde akkurat danset av oss det siste vi hadde av energi til de da halvferske hitene «Invaders Must Die» og «Omen». I kollektiv salighet vandrer vi som flokkdyr tilbake til campen for siste gang det året, men gleden transformeres umiddelbart til sørgmodighet da enkelte ropende mennesker formidler nyheten om at «Michael Jackson er død».
Slik husker jeg aller best mitt første og hittil eneste møte med The Prodigy; gudfedrene av rave, som denne mindre triste kvelden kommer nærmere 20 minutter for sent ut på scenen til storlått, paukebelagt musikk. Det er ikke utenkelig at en festivaldeltaker eller 100 forlot festivalområdet etter det enorme regnfallet som inntraff under Mac Millers konsert, for det er relativt romslig blant oss frammøtte.
Fra Fat of The Land (1997) er det de illevarslende synthtonene fra «Breathe» som først breier seg over Slottsfjellet. Med hver sin mikrofon flexer Maxim og Keith Flint rundt på scenen dansende mens de gauler inn i hver sin mikrofon, parallelt med at bandets hovedkort Liam Howlett pumper ut lyden fra sitt synth-fort. Det er en helt kurrant åpning hvor frontmennene ikke tilfører låta noe særlig, og den egentlig bare spilles i sin originale form. Greit nok i seg selv, men jeg kommer tilbake til dette.
Rett ut av «boksen» har The Prodigy sine sanger det privilegiet at bare det å spille musikken høyt vil ha en effekt, altså det vil sjeldent være direkte kjedelig. Hele poenget er å gire opp lytteren, og det virker som den fremste massen av mennesker lar seg smitte når både «Nasty» og «Wild Frontier» følger innledningsvis. Men så langt, selv gjennom «Omen» og til og med enorme «Firestarter», er i hvert fall ikke jeg «der», og det føler jeg ikke at de er heller. De hardbarka, ugjennomtrengelige scenepersonlighetene fremstår ikke helt troverdige. Det blir heller litt små-harry, og på et tidspunkt krever en småirritert Maxim svar fra oss på «Where the fuck are the Norway people?».
Men så virker det som det løsner med «The Day Is My Enemy», som bare er så utrolig hard at det blir fett, samtidig som det også ser ut som det gjør mer for bandet å spille denne enn det 20 år gamle materialet. Noen strakser senere spør Maxim «All my fucking voodoo people here?», og du kan jo bare gjette hva vi så blir servert. Her føles det i det minste som bandet eksperimenterer litt med form, og beveger seg noe utenfor den originale låtens grenser. Det er et klart høydepunkt, og jeg håpte de hadde turt å leke mer med de eldre låtene for å blåse nytt liv inn i dem.
Slik det er nå er slik det burde vært fra første sekund. Flint er i høygir, og det vanviddet i det minste jeg forventer at The Prodigy drasser med seg for enn de reiser er synlig nå. Gjennomgangen av «Invaders Must Die» er kul nok, og vi er ikke helt nede fra konsertens topp de går over i «Everbody In The Place». Så, «Smack My Bitch Up», men dessverre overdøver den blytunge bassen mye av det andre instrumentelle. Men det er gøy når Flint hopper ned av scenen for å hilse på folket ved gjerdet, og bandet får alle til å sette seg på huk for så å sprette opp igjen til låtas siste klimaks.
En knapp time er unnagjort og de går av scenen i noen minutter, men heldigvis vanker det et par ekstranumre, «Their Law» og «Take Me To The Hospital» som spilles som forventet, men mye annet var ikke det. The Prodigys møte med Slottsfjell bød bare på glimt av den eksplosive storheten man forbinder med et show som dette. Men det ble litt for ujevnt, og det føltes, paradoksalt nok, noe slapt og uinspirert fra deres side, selv bak en rekke udødelige hits. Dessverre ingen høydare, altså.
Nicolay Woldsdal
