Alt skal bort! De uniformerte menneskene som er ment å beskytte oss får lov til å bære våpen. Statlig eiendom som kunne gjort morgendagen litt sikrere legges ut på partisalg. Faste ansatte må trolig finne seg i å kunne bli utkonkurrert av mer «effektiv» arbeidskraft. Asylbarn blir skippet «hjem» til trøblete nasjoner fullstendig fremmede for dem. Og ikke minst blir harmløse satirikere skutt og drept av forvirrede ekstremister. Det er vanskelig å ikke bli apokalyptisk av tegnene i tiden: Om Dovre noensinne skal falle, er det nesten nødt til å være i umiddelbar fremtid.
Lytt til Opp de nye blanke: Spotify | Wimp
Honningbarna nekter på sin side å legge fra seg sitt skyts før kloden ligger i grus. Dermed beviser de også at de fortsatt har mer enn nok ungdommelig energi til å bære navnet sitt. Etter det solide, men ikke spesielt engasjerende andrealbumet Verden er enkel kunne det kanskje være naturlig å anta at sørlendingenes tid – i hvert fall som studioband – var forbi. Den gang ei: Som det første av to minialbum ment å bli utgitt i løpet av året, er Opp de nye blanke et hissig, underholdende og poengtert stykke punkrock – og ikke minst kortere enn en gjennomsnittlig proglåt, det ofte flåsete uttrykket sjangeren opprinnelig oppstod som en reaksjon på.
Riktignok synes døden og fordervelsen på planeten mer håndfast i 2015 enn den nødvendigvis gjorde i 1977. Og nettopp dette fungerer som et gjennomgangstema på Honningbarnas tredje plate, uten at ’92-modellene henger med hodet av den grunn. «Vi kliner» innledes eksempelvis med atombombeoppfinner J. Robert Oppenheimers resitering av det hinduistiske skriftet Bhagavad Gita: «Now I am become death, the destroyer of worlds». Det er sjelden enkelt å tyde hva vokalist Edvard Valbergs forsøker å predike med sin forknytte, kvelte stemme, men mantraet «vi kliner med ulver» ljomer klart og tydelig: Hvis Kevin Costner kan stå opp mot autoriteter (og andre kjeltringer) som forsøker å bringe verden på kne, skal vi alle kunne klare det.
P3 Spanderer: Honningbarna – «Prinser av Sarajevo»
https://www.youtube.com/watch?v=iVZ-5SMAzcU
Honningbarnas fortsatt udogmatiske tilnærming til hva punkrock bør inneholde – sjekk den sukkersøte «si nei, nei, nei-nei-nei»-koringen i «Icarus/Hykler», for eksempel – får trolig de mest innbitte sjangerfascistene til å rynke på nesen. Men skal man forandre verden lønner det seg faktisk å være litt populistisk. Det låter uansett i stor grad som om Refuseds profetisk titulert moderne klassiker The Shape of Punk to Come er den store forleggeren til Opp de nye blanke. De lange, komplekse låtene og de elektroniske eksperimentene uteblir riktignok, men den samme forakten for stivnede, selvhøytidelige «rockeklisjeer» er gjennomgående.
Først og fremst er likevel Opp de nye blankes store styrke at den er langt mer fokusert enn deres to foregående fullengdere. Muligens er ikke Honningbarna store nok låtskrivere eller kunstneriske visjonærer til å skrape sammen ti-tolv enhetlige, minneverdige melodier, men de har i så fall selvinnsikten til å se det. Stryker man YouTube-klippet om verdens raskeste skytter («Bob Munden») og den gøyale, mariachiflørtende vignetten «Honningbarna er din venn» – drevet av en montasje med pinsevenner fra Bibelbeltet som ufrivillig erklærer sin kjærlighet til bandet – er det kun fem ordentlige låter på albumet, med den aller beste på drøyt halvannet minutt («Støy støy overalt»).
I blant er det fullt mulig å plukke opp tips og triks fra sine verste fiender, for så å bruke det mot dem: Opp de nye blanke er blitzkrieg i musikalsk manifestasjon.
Kim Klev
