På sett og vis føles det en smule harry å gjøre et kjempepoeng ut av Lemaitres relokasjon til Los Angeles – det begynner jo å bli vanskelig å finne ambisiøse norske artister som ikke på et eller annet tidspunkt prøver lykken i englenes by.
På den annen side ber Ketil Jansen og Ulrik Lund om det. 1749 refererer til adressen de to har oppholdt seg på siden 2014, og EPen – den sjette i rekken, remiksutgivelser ikke medregnet – er preget av klimaet den har blitt skapt i.
Popsensibiliteten har blitt skjerpet siden sist, som hørt både på den storband-flørtende «Closer» og den ferske singelen «Stepping Stone», der henholdsvis Jennie Abrahamson og Mark Johns låner stemmene sine effektivt. Grensen mellom enkle og enerverende refrenger er dog hårfin, og spesielt førstnevnte tripper nervøst langs den. Det er skuffende – alle disse fem sangene innehar nemlig enkeltelementer sofistikerte nok til å løfte dem ut av den kygiske hengemyra.
«Stepping Stone»:
https://youtu.be/3JummLIQcG4
Den franske tøtsjen som har ligget tjukt utenpå duoens gjøren og laden siden starten i 2010 er imidlertid tilstede også her, både på detaljnivå og mer overordnet.
En vrengt, tungt filtrert kikhostebass låner nerve og driv til nevnte «Stepping Stone», mens mjukt oppløftende «Day Two» legger seg nesten parodisk tett opptil Phoenix’ tilbakelente melodiføring. Vakre «Nishio 2», oppfølgeren til en av låtene fra debut-EPen The Friendly Sound, viser dog at tospannet ikke trenger å gi slipp på det drømske og opphakkede house-uttrykket riktig ennå.
Veien til verdensherredømme krever nok mer temperatur og risiko enn Jansen og Lund legger for dagen i denne runden, og særlig «Not Too Late» lider under selvgjort vokal som oppleves altfor flat på dette nivået. 1749 bør kanskje helst betraktes som en sympatisk og lovende, men uforløst overgangsutgivelse.
Marius Asp
