Siden jeg så Arcade Fire stå bak en av mitt livs største konsertopplevelser under den sørlandske sommerhimmelen i 2010, har mitt forhold til de kanadiske indierockgigantene blitt tilsmusset av en viss forvirring – en forholdsutvikling som virker ganske naturlig etter fire år.
Man kan nemlig bli trøtt av at Win Butlers lyriske univers på død og liv skal være så gravalvorlig og – våger jeg si? – svulstig. Og det aspektet ved Arcade Fire har vedvart, på tross av at bandet tok en bråvending mot dansemusikken på fjorårets Reflektor – en legering av innadvent rock og afrokaribiske rytmer ikke altfor ulik Talking Heads-mesterverket Remain in Light eller The Clash à la Combat Rock, men uten den tørrvittige paranoiaen. Legg nærmest despotiske kritikkontrakter og konsertdresskoder til ligningen, og frykten slår naturligvis inn for at Montréal-bandet kan ha fullstendig mistet hodet.
Det har falt av på en god måte, i så fall. Sånn virker det i det minste idet sekstetten – pluss turnerende blåsere, strykere, perkusjonister og pappmasjémaskotene The Reflektors – danser seg ut fra skyggene og åpner med «Here Comes The Night Time». Kort etter følger «Neighbourhood #3 (Power Out)» innhyllet i både steel pans og congas, hvilket tilfører den kanoniserte arenaindierocken fra debutplaten Funeral et forfriskende tropisk tilsnitt – og sørger for konsertens første høydepunkt.
«Let’s make a deal,» foreslår frontfiguren, og fortsetter: «You’ll give us energy and we’ll give you energy.» Men byttehandelen faller flatt under stadionskytset «Rebellion (Lies)». Å kreve kolossal allsang så prematurt av et halvstort festivalpublikum faller på sin egen urimelighet. Påfølgende «Joan of Arc» – med Régine Chassagne poserende som en slags haitisk golem – er til gjengjeld langt mer inviterende enn insisterende.
Deretter følger den flotte The Suburbs-trekløveren «Rococo», «Ready To Start» og «The Suburbs», men Butler snur seg nærmest demonstrativt bort fra publikum da koringen under sistnevnte kun når femmeren på volumskalaen. Noen konsertkutt senere – da følelsen av å være blant flere fremmede enn ellers treffer ham for fullt under «Afterlife» – setter han seg regelrett ned på den ene monitoren og stirrer ned i scenegulvet. Han har det ikke akkurat dødsgøy, og det smitter.
Ektefellen Chassagne forstår hvilken vei slaget er på vei, og iverksetter en fantastisk redningsaksjon så fort sjansen byr seg med glitrende «Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)». Kall meg sentimental, men sjelden har jeg opplevd gnisten av ett enkelt smil (og et par klønete dansebevegelser) antenne så mye kollektiv glede. Umiddelbart er euforiutvekslingen fullbrakt – og det samme er et av årets mest minneverdige konsertøyeblikk.
Tonesatt til «Norwegian Wood» og ekstatisk jubel returnerer bandet til scenen, og følger minst like inspirert opp med en perfekt avslutning i form av «Normal Person», «Reflektor» og «Wake Up». Win Butler har aldri møtt en normal person – det hevder han i hvert fall på kuttet med samme navn – og burde dermed vite bedre enn noen annen at vi alle kan være vanskelige å bli kjent med i starten. Heldigvis finnes det folk i bandet hans som ikke gir opp – selv i møte med en introvert, skandinavisk motbakke.
Kim Klev
Dette spilte Arcade Fire på Norwegian Wood 2014:
1. Here Comes The Night Time
2. Flashbulb Eyes
3. Neighbourhood #3 (Power Out)
4. Rebellion (Lies)
5. Joan of Arc
6. Rococo
7. The Suburbs
8. Ready To Start
9. Neighbourhood #1 (Tunnels)
10. We Exist
11. No Cars Go
12. Haïti
13. Afterlife
14. It’s Never Over (Hey Orpheus)
15. Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)
16. Normal Person
17. Reflektor
18. Wake Up
