Denne gjengen skal absolutt ha det på det rene. Samtlige har fått millioner til å riste på rumpa, om ikke bare nikke til musikken de har stått bak. Likevel velger de fire store å servere en ultramoderne versjon av klassikeren «Con Te Partirò», med et refreng harmonisert av gjenferdet fra Akons overpitchede «Mr Lonely»-stemme.
Hver gang jeg skal prøve å beskrive den evigvarende reggeaton-beaten som i det siste har inspirert en overflod av dansegulv, referer jeg alltid på følgende måte: «…du vet sånn der.. Daddy Yankee-beat?», og her er det mye Daddy Yankee for å si det mildt. Ja, det er noe fengende, basstungt og eksotisk, men det kan ikke være forsvarlig å bruke én monoton rytme gjennom en hel låt. Spesielt ikke når en har gigantstore DJ-er som David Guetta til å hjelpe til. Hvorfor de lettvinte løsningene? Helt ærlig klarer jeg ikke å se en kunstnerisk og kvalitativ god grunn til å samle fire store navn fra en pop-kommersiell verden uten å utnytte potensialet som ligger og ruger til å lage noe fett.
Lyrikken hjelper heller ikke no særlig. Kleint nok som det er, overromantiserer supercrewet fenomenet «bootycalls», og Derulo selv står i front med småcringete sjekke(?)replikker:
«Girls in Haiti they throw it
In Jamaica they roll it
Girls in Spain do the mostest
But only you got my focus»
😉
I frykt for å oppfattes som en elitistisk dritt, må det uansett sies at de åpenbart sikter seg inn på et veldig enkelt publikum, hvis eneste krav ligger i at det skal høres likt ut som absolutt alt annet, samtidig som det skal være mulig å synge med på. Willy William hjelper godt på vei med allsangvennlige tilskudd i form av «oui oui oui», «sí, sí, sí» og «yeah, yeah, yeah». Denne låta er godt på vei til å være en hjernedød affære.
Om Andrea Bocelli leser dette, se bort og plis prøv å unngå dette rælet.
Marit Johansen
