Søkeordene «Team Me suksess» gir omtrent 25 000 treff på Google. Det er langt ifra uten grunn. For hedmarkingene har hatt en ekstrem suksess siden de først ble plukket opp av Urørtredaksjonen. Ikke bare ble de spellemannvinnere for deres debutalbum av fjoråret, To The Treetops, men de har også hatt stor suksess i utlandet, deriblant en fersk og vellykket Japan-turné. Og ikke minst: På Twitter blir bandmedlemmene stadig overlesset med kjærlighetserklæringer av unge jenter.
Bandet har likevel god grunn til å være overrasket hvor massivt publikumsoppmøtet viser seg å være foran Amfiscenen. For selv om landets kanskje vakreste scene – siden fjoråret har grus blitt byttet ut med gress – er proppet full av tilsynelatende umyndige gutter og jenter, skal det mye til for at åpningskonserter skal trekke på langt nær så mange mennesker som dette.
Ballonger i alle regnbuens farger, konfettikanoner, ansiktsmaling, gitarist Uno Møllers stadige prat om barndomsbyen i Hedmark – dette er alle elementer i det som utgjør den barnlige naiviteten som gjør Team Me så hemningsløst sjarmerende. Til sammenligning med Honeytraps, også de hoveaktuelle, og deres irriterende liksomnaivitet, gjenskaper Marius og resten av Team Me en fortryllende nostalgisk følelse.
Idet gjengen drar på med det fantastiske klimakset i «Dear Sister» føles det som om det er nettopp dette musikken handler om: Å være seksten år, på festival for første gang, småforelsket i alle du ser, og akkurat da tenker du at du aldri har vært lykkeligere, for Team Me avslutter med den låta med altfor lang tittel som du likevel kan si på strak arm hvis noen ber deg om det.
Hovefestivalen kunne trolig ikke satt et bedre band til å offisielt åpne festivalen, for Team Me viser med store og lykkerusede spor som «Show Me» og «Weathervanes and Chemicals», samt en prima ny låt, akkurat hva det å være på festival handler om.
Kim Klev
