Doris forlenger Odd Future-estetikken, en halvmørk kollasj av fragmenterte lyder satt i system. Heldigvis gjør Earl Sweatshirt, kollektivets mest interessante rapper, en strålende jobb med å sette tydelige rammer rundt dystopien. Selv om 19-åringens studioalbumdebut av naturlige årsaker bærer det DNA-et til rapagastenes musikklandskap, er Doris noe av det mest tilgjengelige jeg har hørt fra denne gjengen.
Se: Et slags intervju med Odd Future
En dæsj vindskeive trommer møter bruddstykker av synthpartier. Femten låter er kanskje et par for mange, men myten Earl, som for øvrig roer ned den groveste språkbruken på Doris, skal få klapp på skulderen. Han står bak mye av det solide materialet, og ofte anrettes sporene med en synlig rød tråd. Dét gir rom for å lytte til et helt album fra OFWGKTA-klikken uten å kjøre et halvdusin gjennomlyttinger før utgivelsen sitter ordentlig i øregangene.
Se og hør «Burgundy» fra Doris fremført live:
http://youtu.be/SugldYwpwvI
Som nevnt ved en tidligere anledning: Disse gutta er barn av Neptunes-generasjonen, og produsentduoen løfter utgivelsen på den altfor korte, men flotte, pianodrevne “Burgundy”. Multinstrumentalisten Chad Hugo, den ene halvdelen av Neptunes, serverer gjenkjennelig klaverklimpring og setter med det hørbare fingeravtrykk på singelen “Chum”.
En rappende Frank Ocean gjør en god jobb på deilige “Sunday”, mens “20 Wave Caps” er et strålende stykke musikk som peker mot pre-Odd Future-æraen: Wu-Tang Clan. Ryggraden til sistnevnte gruppe, RZA, krediteres på den enda fetere “Molasses”, fordreid oppbygd i all sin Wu-Tang-aktige prakt.
Jeg merker at jeg blir glad når de mest prominente rapperene – Earl, Tyler, The Creator og Domo Genesis (sistnevnte har dog ikke sluppet debutalbumet enda) – fra gjøglergjengen strammer inn grepet når tiden er inne for å levere ikke-gratisalbumene. Måtte det fortsette.
Ali R. S. Pour
