Det hviler en ambivalens over store deler av Maggios katalog. Musikalsk sett er vi ofte i et rimelig lettbeint poplandskap. Tekstene byr gjerne på fraser med utålmodighet, desperasjon og historier om hvordan livet ikke alltid blir helt som man ønsker, og at ting har en tendens til å gå til helvete. «Den första är alltid gratis» bygger på den samme tosidigheten, og det funker like godt som det alltid har gjort.
Nøyaktig like godt, faktisk. Det har snart gått tre år siden sist, men det kunne like gjerne gått tre uker. Låta kunne uten problemer sneket seg inn på tracklisten til svenskens forrige album, «Handen i fickan fast jag bryr mig», og vært den låta med de fine strykerne. Det er mer av det samme, ingen tvil om det. Men det trenger for all del ikke å være en dårlig ting.
Soundet domineres av elegante synthtepper, forseggjorte strykearrangementer og energisk åttendelsbass, foruten Maggios velkjente vokal. Refrenget er av det fengende slaget, og byr på velformulerte drypp av etterpåklok livsvisdom, troverdig og inderlig fremført av svensken. Absolutt vår-/sommerhit-materiale, dette her.
Maggios stemme er ikke blant de råeste Sverige har fostret. Den er på ingen måte dårlig, men oppleves som litt begrenset. I kombinasjon med et ganske stillestående arrangement, blir resultatet en smule flatt. «Den första är alltid gratis» fungerer som en vennlig, men litt beskjeden påminner om at Maggio er tilbake i spill. Hun skuffer ikke, og hun overrasker ikke.
Eli van der Eynden
