«Whascherah, Oslo?». Aubrey Drake Graham, kjent som en av verdens mest følsomme artister, tripper gjennom fløyelsmyke r&b-låter og/eller harde hiphopbeats mellom røyken og neonfargepaletten som preger den forseggjorte backdropen.
Livsglede. Unge Graham elsker livet. Han føler seg selv, og ikke minst oppmerksomheten han får i Oslo Spektrum. Den velkjente nasale stemmen har – antar jeg – vært kontentumet til mang en barneunnfangelse. Hylene, som et resultat av når Drake flørter med publikum i kveld, både i tilstedeværelse og når han sier «norwegian girls», «Oslo», og andre familiære ord, maner til en begynnende tinnitus hos undertegnede.
Det dures hastig gjennom siste utgivelse, Nothing Was The Same, med et par unntak. Mye av turnébudsjettet går til lasere, fyrverkeri og avansert pyroteknikk – til og med vi øverst på tribunen kjenner varmen fra flammene.
Kanadieren blir innkapslet av lysshowet under den latterlig deilige «The Motion», og det er god stemning når «Worst Behavior» bli spilt opp. Men det er litt skuffende at han forkorter versjoner av sporene. Og situasjonen er jo unektelig litt artig – mannen med triceps på størrelse av et spedbarnhode får det allerede übersvære egoet foret noe inni granskauen av et overbegeistret publikum. «Let me see if I can match that»: Han kler den ydmyke linjen – etter Samphas vers på «Too Much» – dårlig. Han er jo på toppen av næringskjeden. Og han vet det innmari godt.
Han stiger opp fra gulvet som en slags selvutnevnt halvgud. Omringet av røyken som flyter ut langs gulvet mens han fremfører «Just Hold On, We´re Going Home» får en heldig utvalgt jente muligheten til å oppleve at fløtepusen synger for henne i intim omgang. Casanovaen er i full effekt.
Mannen, som har skapt en meget brukbar karriere på å være sensitiv som brannskader, er høyt og lavt i kveld. «I don’t wanna waste too much of your time». Så bra, da. Men han bruker likefullt ti minutter til munter bonding med publikum på det opphøyde stilaset som beveger seg opp og ned fra taket. Han kompenserer med «The Motto» og «HYFR», to av artistens beste kutt, og runder av med «All Me» og «Started From The Bottom».
Altså, det er et velregissert show. Men det er unødvendig at verdensstjerna skal bruke sirener og pistolskudd som konsertkrydder, at han kaster bort kvarteret/tjue minutter på å knytte seg med publikum og har et slags pauseshow med utvalgte Drake-låter (selvfølgelig) av DJen.
Misforstå meg rett. Jeg digger Drakes album og miksteiper, det er musikk for evigheten. Men man får en snikende følelse av at det blir for mye av, ehm, godsakene når han er på scenen. Han har et vesen som er brunstig som faen, og det blir litt for mye Drake-trenger-kjærlighet i monitor. Selv om jeg syns han er en rå artist, sånn ellers, altså.
Ali Soufi
