«Å bruke begrepet world music er å avfeie artister eller musikken deres som irrelevante for ditt eget liv». Påstanden tilhører Talking Heads’ lederskikkelse David Byrne, som allerede i 1999 skrev essayet I Hate World Music i The New York Times.
Byrne har, både som sjangerforaktende artist og grunnlegger av det globalt orienterte plateselskapet Luaka Bop, hatt mer befatning med det vi gjerne kaller verdensmusikk enn de fleste andre amerikanske popikoner. Det var naturligvis betegnelsen han ville til livs, ikke musikken. 13 år seinere er det på høy tid å ta ham på ordet.
Verden inntar Oslo
I neste uke braker Oslo World Music Festival løs på konsertscenene i hovedstaden. Som vanlig er det mye snadder på programmet.
Jeg gleder meg særlig til det malisiske stjerneskuddet Fatouma Diawara, som debuterte med det strålende albumet Fatou i fjor, og det spesialbestilte prosjektet EthioAction, der 22 etiopiske, nederlandske, norske og svenske musikere skal boltre seg over seks timer i skjæringspunktet mellom jazz, punk og etiopisk tradisjonsmusikk. I tillegg vil jeg prøve å få med meg Kronos Quartet og Boubacar Traoré i løpet av uka.
Men jeg vegrer meg altså likevel for å si at jeg skal på Oslo World Music Festival.
En salgskonstruksjon
Kanskje det er en ryggmargsrefleks. Tygg litt på world music-begrepet, og du vil trolig kjenne en emmen smak av åttitallet bre seg i munnhulen. Det er ikke tilfeldig: Som sjanger ble verdensmusikk popularisert som en salgskonstruksjon – en sekk der artister fra andre land enn USA og England kunne plasseres, uten andre nødvendige fellestrekk enn vanskelig uttalbare navn – nettopp i de glade åttiårene.
Det mentale bildet av world music-entusiasten som en lektor i sin beste alder, gjerne ikledd fargesterke, flagrende gevanter med strategisk plasserte rødvinsflekker, som bare føler musikken så innmari, er også vanskelig å rokke ved. Det er november, tante – ta på deg fottøy.
Tømt for mening
Disse litt barnslige fordommene til side: Verdensmusikk-begrepet er først og fremst verdiløst fordi det ikke bærer mening – utover å skape et skille mellom «oss» og «dem» som aldri har vært kunstigere enn i 2012. Den «autentiske» musikken finnes ikke som noe annet enn en eksotisk myte.
Og der for eksempel afrikanske sjangre som soukous og afrobeat springer ut fra henholdsvis kubansk rumba og funk, har pendelen til de grader begynt å svinge den andre veien i seinere tid. De sterkeste øyeblikkene til band som Animal Collective og Dirty Projectors – bautaer på den alternative amerikanske musikkscenen det siste tiåret – er langt fra enslige eksempler på at musikken «utenfra» har inspirert til musikalsk innovasjon.
World-artisten Ane Brun
Selv har jeg fra tid til annen gleden av å presentere skandinavisk og annen europeisk musikk for et amerikansk publikum, som DJ på radiokanalen PRI. Og hva heter programmet? Global Hit.
Der er det er den globale musikken – verdensmusikken – som står i fokus. Dermed blir artister som Opeth, SBTRKT, Field Music og Ane Brun, for å nevne noen av artistene jeg har anbefalt, world music-artister. Så mye for «oss» og «dem».
Verden vil videre
Finnes det et alternativ til world music-begrepet? Jeg er ikke sikker. Men det føles likevel som det er på vikende front, tross alt. Og det skyldes artistene selv – og uttrykket deres, som stadig oftere vokser seg stort utenfor egne landegrenser og blør inn i den globale populærkulturen.
Slik fortsetter den musikalske krysspollineringen som dytter lyden, verden og språket vårt videre.
Marius Asp
