I dokumentaren Life Is But a Dream, som strengt tatt er en polert videodagbok, får vi vite at Houston-artisten kjemper for å balansere det å fri til kommersielle krefter med viljen til å bevare sjelen i musikken. Den «evige» kampen for å beholde integriteten får et par riper i lakken når det sklir ut i tung reklamerotasjon for megaselskaper som H&M og Pepsi, for all del.
Men disse ankepunktene blir sekundære når eks-Destiny’s Child-frontkvinnen har en sinnsykt solid stemme, forfekter god smak i form av klassespor spredd utover et halvt tiår, ser ut som en million kuwaitiske dollar og generelt sett virker som en sympatisk person – så lenge hun blir behandlet bra.
Se Beyoncé – et selvportrett i NRK nett-tv
Dronningen på pop-r&b-haugen er i alle tilfeller sjefen i en tilnærmet fullstappet Telenor Arena i kveld, med hennes Mrs. Carter Show World Tour. Og det spares ikke på en eneste krone. Det er svært og pompøst, på grensen til overkalkulert. Men det er fabelaktig. Alt fra de frenetiske danserne, timingen, kostymeskiftene, pyro- og sceneeffektene og vindmaskinen som er skrudd opp maks og blafrer opp håret til stjernen som synger med full intensitet og kontroll: Beyoncé-konserten er injisert med dobbel dose steroider, og det er bare lene seg tilbake og nyte festen.
«A little sweat never hurt nobody!», synger hun i en arena klam som en badstue. Iløpet av halvannen time disker hun opp med klimaks på klimaks. Spor fra 4, hennes seneste album fra 2011, og utvalgte hits fra katalogen får muligheten til å skinne om kapp med 31-åringen, som mildt sagt er i form, både musikalsk og fysisk. For måten den ekstremt hektiske koreografien aldri blir til hinder for verken diksjon eller fremføring, er ikke noe annet enn imponerende.
På slaget 20.52 pumpes åpningssangen ut. Klubbifiserte feminist-flaggskipsporet “Run The World (Girl)” river ned sjappa. Hun brekker det deilig ned med balladen «Flaws and All» etter en hyperaktiv start, rydder scenen for folk og går solo. Her kommer stemmeprakten hennes til sin rett, og hun beviser at hun klarer seg uten staffasjen. Og det må sies at det alltid er et vakkert syn å se 20.000 veive hender simultant.
Telenor Arena får en del medfart som konsertsted, men det er fullt mulig å touche det geniale i den forhenværende fotballarenaen. Eksempelvis ga ektemannen og Kanye West oss fjorårets beste konsert. Og arenaen er aldri en byrde for kveldens stjerne.
Uanstrengt, men behersket hypnotiserer hun publikum med både powerballader og opp-i-trynet-ditt-kutt som “Crazy In Love” og “Single Ladies”. Det når helt vanvittige tendenser i salen når «Survivor» spilles, og det er ikke mindre stas når hun sitter på knærne på pianoet under «1+1», 4s åpningsspor og vrenger sjelen. Og vips – plutselig blir hun heiset til midt i arenaen, hvor hun fremfører «Irreplaceble», produsert av norske Stargate.
Øynene blir tilbudt godteri av den avsindige produksjonen, men fokuset retter seg kjapt mot hovedpersonen. Det føles som en tolv-retters middag med utvidet vinpakke. Sporene spretter, maner til sittedansing (!) og synker inn i hodet kjappere enn dansebevegelsene til artisten. Så og si alt klaffer, selv vi faktisk ble snytt for hennes kanskje aller beste sang, «Me, Myself & I». Men det er greit. Det er lite som overlates til tilfeldighetene, men også når hun beveger seg utenfor rammene, sitter fraseringene som et skudd.
Beyoncé har en gudbenådet stemme; hun kan danse, bergta og imponere. Gåsehuden løfter skjorten min en halv centimeter. 20.000 publikummere – hvorav 90 % er jenter – føler det samme: Queen B eier i kveld.
Ali R. S. Pour
