En synth-svevende cover av Michael Jacksons «Stranger In Moscow» som ble delt på nett i fjor vinter var første tegn til forandring hos nypsykedeliaens fanebærere. Så var plutselig frontfiguren på lag med Mark Ronson på både plata og konsertene hans. Da bandet plutselig slapp fire nye låter én etter én i en kort periode i vår, var det klart at det var et fullstendig hamskifte på gang.
Gitarriffene som gjorde bandet kjent for et overraskende bredt publikum er blitt pyntegjenstander, mens synthene (det er mange av dem) har tatt føringa for det som nå er mer pop, soul, disco og yachtrock.
Kevin Parker ér studiobandet Tame Impala. 29-åringen har spilt live med flere av de fire andre bandmedlemmene i snart et tiår, men på platene gjør han alt selv. Og alene. Han bor fortsatt i hjembyen Perth, Australias og verdens mest isolerte by, der han i oppveksten brukte all tid på å spille musikk.
Altmuligmann
De to første albumene Innerspeaker og Lonerism parret 60- og 70-talls psykedelisk rock med pop på egenartet vis. De platetitlene og tekstene spiller på hans egen innesluttethet, og mannen virker å ha en nærmest romantisk tankegang rundt ensomhet.
Men alenetiden har han brukt til å stadig utvikle seg til en studio-altmuligmann av dimensjoner. Parker er låtskriver, gitarist, vokalist, trommis, bassist, synthmann, produsent og studiotekniker. Denne gangen har han tatt seg av de krevende oppgavene som er miksing og mastring også. Supermann altså.
Mer utadvendt
Det føles nesten feil når en av årets aller beste låter starter det nye albumet. Selve låta «Let It Happen» er nærmest plettfri i sin utstrakte (åtte minutter) lange klubbflørt, men den høres mer ut som en perfekt, klimatisk albumavslutning enn en introduksjon til den nye lyden.
Etter den bombastiske åpninga fortsetter Currents i roligere tempo og avslører popformatet som Kevin Parker har beveget seg helt inn i. Det låter klarere og mer utadvendt enn tidligere, smusset fra filtrene er vaska bort, samtidig som det er plass til pur lekenhet og snodige innfall. Heldigvis. Detaljrikdommen er utsøkt, dette er et album du kan bruke mye tid på og stadig oppdage nye elementer. «Eventually» inneholder bittesmå ulike biter som kommer og går, uten at det går på bekostning av helheten.
Perfeksjonist
Det er en perfeksjonist som har laga denne plata. Parker har avslørt at han har tatt opp over tusen vokalspor for enkelte av låtene. Samtidig forsøker han å lytte til rådet om at det ikke spiller noen rolle, gitt av Dave Fridmann som miksa de første platene. Men som lytter er jeg svært fornøyd med den nitidige flikkinga. Tre korte mellomspor gjør det til en enda mer variert lytteopplevelse, selv om «Diciples» burde vært en fullgod låt.
10cc’s mest kjente låt «I’m Not in Love» høres som et ekko gjennom de 51 minuttene herligheten varer. Både fordi sløret av synth minner, og fordi ordene på plata handler om at Kevin ikke er sammen med dama Melody lenger. Men forandring fryder, «Yes, I’m Changing» som han synger på låta ved samme navn, handler om at vi mennesker forandrer oss i løpet av et liv.
«Cause I’m a Man» er det aller tydeligste eksempelet på hvor utadvendt Kevin er blitt. Maskulismen han formidler i teksten pakkes inn i R&B-rytmeseksjon og glitchy tangenter hvor han høres ut som en popstjerne, stønnende som kongen av pop pleide å gjøre.
