Få band representerer lyden av 2000-tallet så sterkt som Las Vegas-kvartetten The Killers. Debuten Hot Fuss (2004) og oppfølger Sam’s Town (2006) er fremdeles noe av det bedre vi har fått servert av typen stadiumsrock som treffer (nesten) alle. To gjennomført gode album, der selv albumfyll ble radio-hits. I senere tid har vel bandet, strengt tatt, vært mer preget av eksperimentering, soloprosjekter og pauser – enn evnen til å skrive virkelig gode låter.
The Killers anno 2017 lener seg mer på de senere, mer varierende utgivelsene, i bandets diskografi. På godt og vondt, mest vondt egentlig. For det er lenge siden bandet leverte en plate som var skikkelig bra fra start til slutt. Nyheten om at to av originalmedlemmene i bandet ikke kommer til å turnére mer lovet heller ikke godt i forkant av Wonderful Wonderful. Men det kom kanskje ikke som den store overraskelsen med tanke på Marc Bolan-klone og gitarist, Dave Keuning, sin utblåsning til NME i 2013 om turnélivet.
❤️ Elsker ❤️
Vitamininnsprøytingen «Run For Cover», som opprinnelig ble skrevet for tredje plata Day & Age. Ikke en utpreget «stor» låt, men nok referanser til at minnene om fordums storhet blir vekket i noen minutter. Samme gjelder for øvrig den Mark Knopfler-gjestede album-avslutteren, «Have All The Songs Been Written?», som så vidt er innom den melankolske nerven Flowers var så flink på å levere en gang tiden. Og dessverre tror jeg svaret på spørsmålet er ja, i hvert fall for The Killers.
? Elsker ikke ?
Førstesingelen «The Man», som høres mest ut som en billigversjon av Scissor Sisters, med leken dansbarhet, men uten et virkelig godt refreng. Albumåpner «Wonderful Wonderful» på sin side, låner fra både Depeche Modes «Personal Jesus» på verset og Fleetwood Macs udødelige klassiker «The Chain». Hør bare oppgangen på refrenget. Ingen dårlig låt, men vil jeg ha Fleetwood Mac-refrenger hører jeg på Fleetwood Mac – ikke The Killers.
Depeche Mode-flørtinga gjør seg også til kjenne på «The Calling» mens de på «The Rut» forsøker seg på allsang-kor ala «All These Things That I’ve Done», uten at det løfter låta nevneverdig. Og selv om flere av låtene har noe ved seg, føles for mye av det Brandon Flowers & co leverer uforløst. Det er et eller annet som mangler. Melodilinjene som virkelig griper deg, refrenget du får lyst å rope med til eller en gitar-linje du faktisk husker i etterkant. De gode låtene er borte. I stedet befinner vi oss i et kvasi-rock landskap som verken forfører eller frastøter. Det bare er.
Jørn Kaarstad
