Torsdag klokken 19:28, Urørtscenen på Slottsfjell. Tromsøværingene, som så vidt er i en alder hvor har de lov til å ta mopedlappen, i The Wolves henger på baksiden av sceneområdet og skal straks opptre.
– Hvor nervøse er dere nå? spør undertegnede. Trommeslager Sveinung Engvik (16) ser på meg og smiler selvsikkert. – Det er nå vi er roligst. Bandkompis Ørjan Myrland istemmer: – Vi når nirvana snart.
Punkrockbandet består av ovennevnte medlemmer, samt Marius Platt (17) og vokalist Mads Ystmark (16). Allerede har de funnet veien til spillelistene til P3 med sporet “Let`s Skate This Town”. Urørtredaksjonen, som har ansvaret for å løfte ny, norsk og uetablert musikk, skrev følgende om gjengen og nevnte låt: Utømmelig ungdomsenergi og voksen låtskriving forenes av Tromsøs mest lovende sekstenåringer. «Let’s Skate This Town» er polar punkrock av ypperste merke.
Musikken kommer først
Fra å spille på Bastard Bar i hjembyen som fjortenåringer, til å bli kåret som Ukas Urørt, til å vinne Miniøya-konkurransen under Urørt-flagget: I skrivende stund er bandet i hovedstaden for å spille inn singel. Det har gått fort siden de etablerte bandet.
De er høflige, men bestemte når P3 Musikk henger med kvartetten bak den asfalterte Urørtscenen oppi åsen på Slottsfjellet. Unge rockerebeller med en klar agenda, på en måte. – Ja, det kunne vi ha tenkt oss. Hvis det dukker opp muligheter til å satse på musikken, så hvorfor ikke? Men jeg er litt usikker på ham der, sier vokalist Mads, som allerede ser ut som en rockestjerne, og peker mot gitarist Ørjan når vi spør om de kunne ha tenkt seg å ta et friår for å satse på musikken. – Det var jo min idé! svarer Ørjan kjapt til lattermild reaksjon fra bandet.
Vi har ungdomsskolelærere som stalker oss
Oppmerksomhet fra «de voksne»
Karene tøyser med hverandre, men den gjensidige respekten merkes. Anerkjennelse får de også fra “de voksne”. – Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men unge mennesker hører mye på hiphop og andre sjangre. Men de voksne liker musikken vår, sier trommeslager Sveinung. Punkgenerasjonen gir The Wolves – for øvrig et bandnavn de fant på par minutter før de skulle opptre på skolejuleballet – oppmerksomhet. Blant annet får de oppmerksomhet fra gjengens tidligere ungdomsskolelærere som følger det melodiøst rettet punkbandet på Facebook. – Vi har ungdomsskolelærere som stalker oss. Hehe, skriv det ned, sier gjengen.
Alt de gjør er på deres egne premisser
På egne premisser
– Har dere husket å spise mat, da? May, tanten til Mads, og pappa Arnt stikker hodet innom for å gi noen oppmuntrende ord og se for å sjekke om guttene har passet på å få i seg næring før den energikrevende opptredenen The Wolves – allerede – er kjent for. – Du vet, de behandler hverandre veldig bra. Det er en sammensveiset gjeng. Alt de gjør er på deres egne premisser, får vi fortalt av av faren til vokalisten, som er bittelitt oppgitt – med glimt i øyet – at bandet skal på død og liv trykke albumet på vinyl.
Sånn er det å være rockestjerne!
– Pessfett!
Halvveis uti spillejobben skimter jeg flere av Urørtredaksjonens medarbeidere i høyre øyekrok. Engasjementet til The Wolves på scenen, anført av en vokalist som byr mye på seg selv, smitter over på publikum: Jeg snur meg og ser prosjektlederen til Urørt med tårefulle øyne. – Sånn er det å være rockestjerne! sier vokalisten etter et par tekniske problemer som de glatter over uanstrengt. Musikkglede er mildt sagt nøkkelordet når punkkvartetten spiller opp til fest.
En svett, utslitt, men fornøyd gjeng samler seg rundt et bord etter konserten, som bød på ti hardtslående og fengende låter foran en tilnærmet fullsatt Urørtscene. – Hvis dere skulle ha oppsummert konserten med et ord? spør jeg. De ser litt på hverandre, et par interne vitser går over hodet meg, før dommen faller: – Pessfett!
