Det som primært skiller den 28 år gamle geilingen Daniel Kvammen fra den øvrige singer-songwriter-røkla er selvbevisstheten – evnen og viljen til å se prosjektet sitt utenfra, som noe mer enn kun musikk.
Debutplaten Fremad i alle retninga – som jeg noe raust vurderte til en femmer da den kom for to år siden – ble en suksess av flere grunner enn sangene; ikke minst den umiddelbare catchphrasen «Du fortenar ein som meg» og dens liv som gensermotiv og internettmem.
Kvammen og hans manager Simen Herning holdt nylig et lite foredrag for årets Urørtfinalister, der de spøkefullt(?) kunne opplyse om at målgruppen for Vektlaus er ei 23 år gammel jente – i skarp motsetning til debutplatens mann (44). Selv om jeg (i det minste rent mentalt) befinner meg omtrent midt mellom de to segmentene, er det mye ved Vektlaus som treffer der det gjør godt.
Musikalsk er det en langt rikere og mer sammensatt opplevelse enn Fremad…, med et opplagt eksempel i den polariserende og karakteristisk lekne førstesingelen «Me dansar ikkje for moro skyld», der ekko av Kygo, Morrissey og, eh, Kvammens egen «Du fortenar ein som meg» alle skinner gjennom.
Den er langt fra platens mest umiddelbare låt – den æren tilfaller euforiske «Ingenmannsland», som jeg mistenker vil prege radiohverdagen utover våren. Produksjonsdetaljene, signert Even Ormestad (Jaga Jazzist), er mange og delikate, og dreiningen mot skamlaust popfrekkaseri løfter gode låter som «Om du vil ei gong til» og «Eg og du for alltid» ytterligere.
En viss Hellström rager fortsatt høyt i landskapet – sjekk for eksempel galopperende «Gatelangs gjennom sorg og synd», som låner mer enn ett triks fra den göteborgske stadionkongen – uten at det utgjør noe stort problem. Men Kvammen kunne kanskje hatt godt av å riste seg ut av den passiv-aggressive romantiske posituren nå og da, selv om slående enkeltlinjer inntreffer med jevne mellomrom («ko er det me gjør/ me står og dansar på køl/ Oslo, me kræsja inn i mørgosola/ Oslo, løft me opp, opp fra jorda»).
Direkte underveldende er imidlertid kun stillestående «Skostredet», som så vidt reddes i land av en mektig avslutning. Den gjennomvakre sistelåten «Det beste ventar fortsatt» er til gjengjeld hans fineste så langt, og kan lett tolkes som en profeti om hva vi har i vente fra låtskriveren Daniel Kvammen.
Marius Asp
