Få, om noen, norske band har begeistret meg like mye som The Good The Bad and The Zugly gjorde med debuten Anti World Music i 2013. Selvsikker, skitten og selvironisk punkrock av ypperste klasse, blandet med det beste fra scandirocken og fordums storheter som blant annet Poison Idea. En fusjonering som gikk rett hjem hos mange. Det å følge opp en plate som har høstet så mange superlativer og høye terningkast kan fort ende i skuffelse.
Hadelandsgjengen fortsetter der de slapp – oppskriften er mye den samme – om litt hardere. Siden sist har vokalist Lars Dehli takket for seg – inn kom en av Norges fremste frontmenn hva angår scenetekke og skriking, Ivar Nikolaisen. Silver-sølvstrupen bidrar med sin karakteristiske frådende hund-snerring og kler både lydbilde og image. Tekstmessig lefler de fremdeles med hverdagsapati og generell misantropi. Men det er klart, med en såpass markant vokalist som Ivar Nikolaisen i front, kommer en ikke utenom Silver-sammenligningen. Som for eksempel på det fabelaktige åpningssporet «Who Will Save Scandirock?», som lett kunne vært hentet fra nevnte bands «World against world».
Sammenligningen med andre band er vel imidlertid noe Zugly er godt vant til på dette tidspunkt, og det oser at gjengen kan og elsker sin rockehistorie på hele Hadeland Hardcore. Den er spekket av musikalske referanser, mer eller mindre tilsiktet. Bare ta tittelen på åpningssporet – «Who Will Save Scandirock?» – som jeg mistenker er en liten homage til punk-legendene i The Dictators. Det samme gjelder det satiriske Statoilstipend-anthemet «Hate Will Get Us Everywhere» som åpner med en hadelandsk avart av Crass-telefonsamtalen på Turbonegers «Ass Cobra».
Hør Hadeland Hardcore i Spotify og WiMP:
Platas hardeste spor, drar tankene til The Dwarves kompromissløse «River City», er over på 1:25 og en type punkrock få gjør bedre i Norge i 2015. Likhetene med The Dwarves gjør seg og til syne i The Good The Bad and The Zuglys tekstunivers med linjer som «I’ll make you dinner, give you STDs and say a prayer». Referansene finner vi også i de Pissed Jeans-aktige koringene i «Natural Born Nettroll» og ikke minst på «Jag är inte bitter». En slags norsk versjon av NOFX sin «I’ve Become A Cliché». Her får Megadeth-sjef og notorisk «whiner», Dave Mustaine, jamre i vei over et jazzete-komp – før «gang vocal»-refrenget kicker inn. Ikke ulikt det Honningbarna gjorde på «Honningbarna er din venn» fra Opp de nye blanke, tidligere i år. Og nå har vi ikke en gang snakket om facepalm-talen til Yngwie Malmsteen fra «Tungrockens historie», denne platas svar på Mayhem-samplingen fra debuten. Det skal vi heller ikke.
For det er lett å tenke at alle referansene betyr at Zugly bare låner fra andre, det gjør de ikke. Eirik Melstrøm & co leverer meget godt håndtverk. Hadeland hardcore er, om mulig, jevnere enn forgjengeren, men kanskje ikke like umiddelbar. Bak veggen av støy, deilige gitarsoloer og snerring finner vi imidlertid solid låtskriving med et latterlig godt øre for fengende pop-hooks, iblandet geniun kjærlighet for sjangeren. The Good The Bad and The Zugly er Norges fremste band i mine ører, noe P3-listede «Way Out West» er et fint eksempel på. Nevnte låt, sammen med blant annet albumets kanskje beste spor «Dad Brains» og «I Sleep Hard», er en perfekt oppsummering av det som gjør både plata og bandet så ekstremt bra. Rask snotty punkrock, med hardcore-elementer, som veksler mellom det harde og det ekstremt catchy i et perfekt symbioseforhold. Nå har jo i utgangspunktet hardcorepunk et ganske begrenset nedslagsfelt, men nevnte blanding og bandets meloditeft kan forhåpentligvis vise seg å være en døråpner for å få The Good The Bad And The Zugly frem og opp av undergrunnen. Det fortjener både de og vi.
Jørn Kaarstad
