Programmet er blottet for talent, egenart og normale tilbakemeldinger, mener Wolfgang Wee.
Kommentar av Wolfgang Wee, musikkprodusent i NRK P3.
Det var med et åpent, Idol-vennlig sinn jeg fredag kveld svitsjet over fra tryggflaue Beat for Beat på NRK1 til Simon Cowells reformerte og «same-shit-new-wrapping» talentshow X Factor på TV2. Uten å ha fulgt hardbarket med i hele sesongen, følte jeg tiden var inne å sette seg ned og spotte noen urørte, friske norske poptalenter som vi kanskje kommer til å spille på P3 en dag.
Og hvilken seanse det skulle bli, i alle ledd; fra en utroverdig og superlativkåt jury, en malplassert programeder, til åtte karaokepregede vokalister.
Forskjellen fra Idol til X Factor er at dommerne har fått mer makt, trolig for å ha bedre kontroll over at de beste talentene ikke ryker ut for tidlig. Men i første sesong av norske X Factor, ser ikke dette ut til å være et stort problem.
Et luftslott av drømmer
Det er åpenbart for et nogelunde trent øre (og øye) at flere av årets deltakere burde fått klar beskjed om at de burde se etter andre karriereveier enn musikkbransjen. At jurymedlemmene hauser opp middelmådige talenter til å tro at de kommer til å bli den neste Kurt Nilsen eller Tone Damli Aaberge er kanskje god TV og riktig X Factor-policy, men jeg nekter å tro at seerne er så døve og ukritiske til det de ser og hører.
Det triste er at det til syvende og sist går utover de håpefulle deltakerne. Gjennom seks år i P3s musikkgruppe, har jeg hørt igjennom utallige eks-Idol-artisters forsøk på å bygge solokarrierer etter Idol-sirkuset. Mangelen på egenart, låtskriveferdigheter, X-faktor eller i det minste en ålreit låt, går igjen gang etter gang. De få som vel og merke har greid det har enten hatt et solid støtteapparat, deltatt i Grand Prix eller fortsatt karrieren i et band. Kurt Nilsen er unntaket; et unikt talent og en historie for seg selv.
Symptomer i kø
Det første problemet med X Factor er at talentkonseptet, for deltakernes del, ser ut til å ha gått ut på dato her hjemme.
Nå har det riktignok ikke blitt kåret en X Factor-vinner i Norge ennå, men ser vi tilbake på de siste sesongene av Idol og Norske Talenter, har talentkonseptene en dyster historikk på å generere artister som opplever suksess i en svært begrenset periode etter TV-tiden. Gaute Ormåsen, Kjartan Salvesen, Jorun Stiansen og Erlend Bratland, for å nevne noen.
Det andre problemet er at X Factor-juryen fremstår som svært lite troverdige gjennom å hype opp artistene til å være noe de ikke er i nærheten av.
Triana og Madcon-manager Peter Peters skryter hemningsløst av flere sure sangprestasjoner med haltende koreografi. Det samme gjelder med dommerkollega Mira Craig som, tross av å ha de beste intensjoner, sliter med å sette ord på ting og fremstår lite kompetent på å gi artistene saklig og nyttig feedback.
Det tredje problemet er finalistene. Bortsett fra Chand, er originalitet og egenart nærmest totalt fraværende. Flere av deltakerne sliter med å holde rene toner og koreografiene er til tider pinlig overspilte og billige, spesielt når det står flere på scenen.
Kortvarig suksess
Årets vinner av X Factor vil høyst sannsynlig toppe VG-lista i sin første uke, men tiden har vist at det langt fra er noen garanti for videre suksess.
X-faktor er som kjent ikke noe man får, det er noe man har.
