Det er forståelig at eksperimentelle produsenter som Aphex Twin har kritisert sjangertermen «intelligent dance music». For selv om begrepet favner om elektroniske musikere som suger de siste levningene ut av technosjangeren og skaper et komplekst, dempet og, vel, intelligent uttrykk, er det heller sjelden musikken byr opp til dans. Dermed handler IDM-båsen langt mer om å skape den gode lytteropplevelsen enn å knekke kodene for kroppslig bevegelse.
Engelskmannen Darren Cunningham, alias Actress, faller sånn sett inn under dette omstridte begrepet. Fra den grumsete åpneren «R.I.P» og gjennom skimrende «Ascending» og «Holy Water», albumets tre første spor, er det lett å reagere på mangelen på tydelige trommebeats. Hans betydelige flørt med ambientsjangeren gjør det klart at skråblikket på klubbmusikken som man finner på hans første album, Splazsh og Hazyville, har blitt slipt ytterligere bort på tredjealbumet.
R.I.P er samtidig et album som spriker i flere retninger: for mens albumets mest dempede spor, «Jardin», er seks jazzflørtende minutter med spisse tangenter og kunstig strandambiens, er «Shadow From Tartaros» en slags forvrengt klubblåt med grotesk synthstøy som siste rest av noe som en gang føltes naturlig å bevege seg til.
Actress – R.I.P (preview)
Albumtittelen R.I.P er ment å gjenspeile livet (og dødens) mest åndelige aspekter. De mest åpenbare låttitlene er for så vidt «The Lord’s Grafitti», «Caves of Paradise» og «Tree of Knowledge», mens det også refereres til erkeengelen Uriel i «Uriel’s Black Harp», hvor harpelyder flyter over truende synthesizere, og gresk mytologis underverden i nevnte «Shadow From Tartaros».
Men det er muligens nettopp denne mytiske konseptualiseringen som gjør Actress’ tredje album så vanskelig å elske. For i hans soniske univers av skremmende synthtepper, skjelletaktige beats og bekmørke slør fremstår musikken fremmedgjort. Cunninghams gråtonede produksjoner er på alle måter eksentriske og gjennomtenkte, men i all sin ambisiøse prakt er det sjelden de klarer å formidle den følelsesmessige og religiøse storheten som ligger bak.
Kall det den enkle manns preferanser, men det føles mer givende å falle tilbake på Actress’ to foregående skiver og deres evne til bedre å balansere mellom det eksperimentelle og det håndgripelige.
Kim Klev
