Det er ingen tvil om at vi trenger ufiltrerte stemmer som utgjør en motvekt til de perfeksjonerte snapshotene av andres liv vi daglig bombarderes med. Det beste eksempelet på dét er den enorme suksessen Lena Dunham har hatt med tv-serien Girls – å få et innblikk i et liv som ikke er tuftet på evige oppturer, uproblematiske relasjoner og ekstrem selvdisiplin føles både riktig og viktig.
Det var nettopp Kaja Gunnufsens skildringer av en tilværelse som har blitt omtalt som litt stusslig (men som vel kanskje er mer normal enn mye annet vi får servert) som gjorde at vi valgte henne til Ukas Urørt med låta «Au» i februar i fjor – og som har gjort at stadig flere har fattet interesse for låtskriveren fra Ås. 25-åringen befinner seg milevis unna den jevne tekstforfatter i visepopsjangeren. Låtene hennes handler i stor grad om den kompliserte kjærligheten, tomhet i tilværelsen og å spise i skjul – og i all hovedsak er det befriende å høre hvordan hun skildrer et lokete liv som Blindern-student i første halvdel av tjueåra, helt blottet for selvhøytidelighet.
Titler som «Desp» og «Jævlig lei» overlater lite til fantasien. Det samme gjør tekstene. De er utleverende – først og fremst av henne selv. «Jeg liker deg så jævlig godt – jeg banner, så ingen her skal se at jeg har grått» (fra «Nattønsket») er et ekspempel på dét, mens «Du er ikke snill, du bare later som – det samme gjorde jeg da jeg sa jeg kom» står igjen som et morsomt spark til fyren som gjorde at Gunnufsen brøt sitt selvpålagte sølibat og skrev singelen «Desp» dagen etter.
Balansen mellom sårbarhet og ironi er essensiell, og de språklige virkemidlene er enkle, men effektive. Tekstene er humoristiske på overflaten, men som lytter aner man også en underliggende ensomhet og angst.
Selv om det er underholdende å høre Gunnufsens betraktninger rundt eget liv, får tekstene ekstra brodd når hun evner å løfte blikket. «Vi vil kjempe for friheten til folket, men er opptatt av å sitte på Facebook og poke» og «Vi nordmenn liker alle, naturligvis – bare ikke romfolk, og EU vinner fredspris» er blant de mest minneverdige på Faen Kaja.
I tillegg til det underfundige tekstuniverset og den lyse, sukkersøte stemmen har Neil Young-inspirasjonen allerede blitt et av Gunnufsens kjennetegn. Særlig de pianodrevne låtene på Faen Kaja bærer preg av at debutanten har hørt mye på han – spesielt After The Goldrush. Men takket være samarbeidet med produsent Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl) har flere av låtene også et mye mer produsert, popvennlig uttrykk. Blant annet har radiosingelen «Faen Ta» har fått ny, mer detaljrik drakt og høyere tempo. Det frisker helt klart opp materialet. De som har fått denne behandlingen står igjen som de sterkeste enkeltlåtene på albumet – som «Høst», hvor Handerre Linni fra Yoguttene bidrar med et overraskende, men velfungerende gjestevers.
Kaja Gunnufsen er en debutant som allerede har greid å finne sitt eget uttrykk, men Faen Kaja byr ikke på store overraskelser. Hele fire av ni låter har vært sluppet i forkant. Sødmefylte «Nattønsket» er den klart beste av de hittil uutgitte, og viser at Gunnufsen også har mer enn sitt «kronisk dårlige humør» å spille på. Det kan se ut til å lønne seg i lengden – for de gangene låtene krysser over i selvmedlidenhet, er det fort gjort å bli utålmodig. Også oslofokuset – du føler deg nok mest truffet om du bor innenfor Ring 2 – kan bli en utfordring om du ikke gjør nettopp dét. Allikevel skriver Gunnufsen såpass bra at den gjennomgående lave selvtilliten på albumet har all grunn til å øke i fremtiden.
Foreløpig er ikke Kaja Gunnufsen sin generasjons stemme, som Lena Dunhams rollefigur i Girls erklærer seg som. På samme måte som nevnte rollefigur er hun heller én stemme for én generasjon – men det hun har på hjertet er absolutt verdt å lytte til.
Trine Aandahl
