Peter Doherty, Roskilde
Ingen grunn til brannslukking. Det er ikke ild alt som ryker.
Mye spenning knytta til Arenas åpningskonsert denne søndagen. Doherty endte som kjent med en kjekk bot etter å ha sovna på et toalett på flyplassen i Sveits, og hotellet han bodde på under oppholdet i Roskilde sa klart og tydelig fra om at de ikke ønsket å ha Doherty der. De forventet vel et helvete, i likhet med Arenas tre kvart fulle telt. Men det var ingen grunn til bekymring (eller begeistring). Ilden var på ingen måte tent i bråkebøtta.
Det vil si, da Doherty våknet mot slutten funka det tålelig godt, og de tre siste låtene vitnet om en vokalist som faktisk er i nærheten av å burde få lov til å spille på Roskildes nest største scene. The Libertines’ «Can’t Stand Me Now» og Babyshambles’ «Albion» og «Fuck Forever» gjøres unna med entusiasme, glede og intensitet. Og ikke minst glimrende gitarspill. Så hvorfor går det som det går?
Fram til dette punktet har det nemlig ikke vært mye å skrive hjem om. Fra Doherty sprader ut på scenen, kun akkopagnert av gitar, øl, og sigg til godt over midtveis har han omtrent ikke klart å gjøre en eneste av låtene sine akseptable. Merkelig nok. Coolness? Check. Karisma? Å ja da. Vittig? Veldig. Men musikalsk skorter det. Illustrerende for hele konserten var hans forsøk på å gjøre en cover av Billy Jean, som etter 12 takter rant ut i sanden. Et nytt forsøk til litt senere hjalp ikke. Det var det med å innse sine begrensninger, og slikt.
Hans eneste soloalbum Grace/Wastelands er et helt streit album, men Doherty sliter med å gjennomføre låtene med en eller annen form for dynamikk i behold og det blir snart klart at backkatalogen er for liten for en akustisk konsert av denne typen. Uten annet å lene seg på enn side tidvis begrensede evner som gitarist, surfer han på avvæpnende vitser om sine egne musikalske kvaliteter (- I actually practiced that one, forsikrer han etter Billy Jean-floppen), den sjarmerende arrogante men samtidig ydmyke utstrålingen, sjarmen og alle de stjernekvalitene som ikke er musikalsk fundert. Og røyk. Massevis av røyk. Selv om jentene som kaster opp BH’er på scenen sikkert er mer enn fornøyde med å få se herr Doherty i levende live, og det ligger en viss spenning i hvorvidt Doherty klarer å komme seg gjennom konserten med æren i behold er det ikke særlig givende. En plankecover av «The Needle And The Damage Done» og en fin versjon av «Last of The English Roses» i tillegg til de tre overnevnte holder rett og slett ikke til annet enn at hele opplegget er litt stusselig småmorsomt.
