Amfiscenen er et trist skue idet det den amerikanske chillwave-spydspissen Toro Y Moi etter planen skulle startet sin konsert på Hoves siste dag. Området er dekket av massive sølepytter, og for en gangs skyld føles det både forståelig og helt greit at det kun står 25 entusiaster foran scenen.
Etter et kvarter med lydprøver etter er konserten i gang, og i mellomtiden har folkemengden i amfiet vokst en smule. Chazwick Bundick virker uansett genuint takknemmelig – «it’s crappy out there, I know» – og belønner de frammøtte med et konsist sett der låter veier tyngre enn lydbilde.
Og en vanlig innvending mot Tory Y Moi har jo nettopp vært at de drømske, diffuse og ofte tungt åttitallsfiltrerte sangene hans lener seg så tungt på stil stil at det går på substansen løs. Med det mer organiske uttrykket han legger for dagen i konsertsituasjonens avslørende lys, er det lett å høre poenget – ikke så altfor mange av disse numrene gjør noe som helst inntrykk utover øyeblikket.
Som vokalist har Bundick klare begrensninger. Og når verken lyd, band eller låtmateriale virkelig imponerer, hjelper det lite at avslutningen – diskopumpende «I Can Get Love» og en fin versjon av semi-hiten «Still Sound» – redder stumpene: Denne går i glemmeboka.
Marius Asp
