Med unntak av den middelmådige konserten på Sentrum Scene tidligere i år, har Rick Ross hatt god oppdrift de seneste årene. Ikke bare har han gitt ut noen strålende plater (Deeper Than Rap, Teflon Don og Rich Forever), konglomeratet/kongeriket/konsernet han annonserte med Maybach Music Group (MMG) har vokst seg til å bli en sunn og profitabel mellomstor bedrift.
Og siste ut i produktlinjen til MMG er Self Made, Vol. 2, en samling låter med Ross selv, Wale, Meek Mill, Stalley og Omario som den faste gjengen, med gjesteopptredener fra Nas, Gunplay, Wiz Khalifa, Bun B, Ace Hood, T.I og andre gladgutter.
Til sammen 14 spor – om man tar utgangspunkt i Deluxe Edition – og en Wale i strålende form i sentrum. Rick Ross selv dukker opp her og der, men virker å bruke mest energi på den kommende Teflon Don-oppfølgeren God Forgives, I Don’t.
Så hva får vi på Self Made Vol. 2? Det begynner storslagent og breialt med «Power Circle», et posse-kutt på 8 minutter og 36 sekunder, og før vi har fått snudd oss i stolen har Ross åpnet ballet med linjen «If Michael Jackson came alive right now, he’d ask you to smoke one for him». Åkei, det er uansett et fantastisk kutt, cinematisk produsert av Lee Major fra The Inkredibles.
En rød tråd i det meste Rick Ross og gjengen har gjort siden Deeper Than Rap, er nettopp bredt anlagte, atmosfæriske lydtepper som gjerne kunne fungert like bra som filmmusikk som beats. Enten det er CNN-introlignende «Maybach Music Vol. 3» fra Teflon Don, Lex Lugers Darth Vader-vennlige tordenproduksjoner i «BMF» og «MC Hammer», eller nesten romantiske «Rich Forever» fra mixtapen med samme navn.
Og slik fortsetter det på Self Made Vol. 2. Etter «Power Circle» er det rett over i «Black Magic», hvor tittelen lover litt mye når det tross alt er Disney-vennlige David Copperfield som namedroppes i refrenget. Nærmere Sigfried & Roy enn Alistair Crowley, men det er uansett et av albumets beste spor. Så er det «This Thing Of Ours», hvor både Wale og Nas leverer solide vers, mens Omarion (Nille-utgaven av Usher?) crooner seg gjennom et fint refreng.
Så er det duket for albumets hardeste høydepunkt, French Montanas «All Birds». Montana klager over at det ikke er plass til noe som helst i verken bil, skap eller joggeskobokser, for han må lagre kokain overalt: «No clothes in the closet, it’s all birds/No sneakers in the sneaker box, it’s all birds/No luggage in the trunk, man, it’s all birds». Jeg vet ikke helt om det kan kalles et reelt i-landsproblem, men god musikk blir det hvert fall av det.
French Montana tar det videre sammen med Wale og Meek Mill på «Actin Up», med en Rico Love-produksjon som kunne vært åpningsmusikk på 300 eller The Gladiator. Men kanskje aller best på albumet er den sentimentale «Fountain Of Youth», hvor Rick Ross er litt melankolsk og ganske så fornøyd med hvordan livet har utviklet seg: «From the churches I rose, only loving the dough/From the Chevy to Rolls, now it’s fur on the floor/Smoke an ounce of the truth: that’s my fountain of youth/R.I.P. to Mr. Shakur, this one is for you».
Etter den fengende «I Be Puttin On» kommer noen litt kjedelige spor i «The Zenith» og «M.I.A.» før dameskrytelåten «Bag of Money» avslutter den ordinære delen av albumet. Ekstrasporene består av Biggie- og Salt N’ Pepa-samplende «Let’s Talk«, før partykongen Gunplay omsider dukker opp på «Black On Black». Avslutningsvis får vi «Bury Me A G», hvor Rick Ross setter opp mytologien om sin egen død slik Biggie gjorde med «Suicidal Thoughts» på Ready To Die. «If I die tonight/I pray I get buried in clean drawers/Line us all up/just bury me with my dawgs» er jo den perfekte linjen å avslutte albumet med dersom Ross skulle bli skutt i morgen.
Og der ligger nøkkelen til alt Ross & co har bygget opp. Forklaringen av egen storhet, nesten sorgtunge betraktninger av hvor langt de har kommet («My future so bright, my past so ugly») og en evigvarende oppjustering av egen status. Politisk er det ikke (sjekk heller Killer Mikes «Reagan» av året), og referansene er kun til det ekspanderende, men bittelille universet gjengen har skapt nede i Florida. Men med storslagne, milliondollarlåtende produksjoner i bunn og rappere med enorm selvtillit og god flyt fremover i verden, er det uansett flust med kanonmoro på Self Made, Vol. 2.
Asbjørn Slettemark
