Moddi: Floriography
[Impeller Recordings / Universal]
Moddi unngår elegant de fleste klassiske problemer unge singer/songwritere ofte møter. Til gjengjeld støter han på et par andre vanskeligheter.
Tittelen på denne anmeldelsen ble ikke skrevet av meg, men av sjefen min, i form av en slengbemerkning for noen dager siden da jeg fikk skiva overrakt. Vi var begge enige om at det var en god tittel på denne anmeldelsen. Ingen av oss hadde hørt plata ennå.
Det er egentlig ganske avslørende. Ikke at tittelen «Nært på en nordlending» ikke er dekkende – den er vitterlig så diffus at den kunne stått nesten uansett hva jeg skrev her – det som betydde noe var den underforståtte tanken at dette var ei skive i hopen som nærmest kunne anmeldes i blinde. Ung, norsk, mannlig singer/songwriter med ullgenser og hjertet utenpå. Hurramegrundt, dette blir spennende lytting.
Uansett hva de kjekke guttene og pikene i kommentarfeltene måtte tro driver vi derimot ikke med blindeanmelderi i Lydverket. Godt er det, for Pål Moddi Knutsen er på mange måter en veldig utypisk ung, norsk, mannlig singer/songwriter-debutant med hjertet utenpå (heretter forkortet til UNMSSDHU). La oss ta de klassiske innvendingene mot slike nå, en etter en, å se hvordan Moddi høres ut i forhold.
1. UNMSSDHU synger forsåvidt pent, men alltid i det samme, lave, halv-hviskende toneleiet. Det er kanskje meningen at det skal føles som om mikrofonen er hans kjæres øre -hennes søvn ømfintlig som en løvetanndusk på sensommeren – men det høres bare ut som om han egentlig ikke er så flink til å synge og er redd for hva som kommer til å skje dersom han faktisk bruker hele stemmen sin.
Moddi er ikke redd for å synge høyt og han er ikke redd for å synge stygt en gang iblant heller. Av de mange tingene en kan si om Knutsens vokal (han har av en eller annen grunn samme engelske aksent som Björk og han rikker seg ikke fra mikrofonen når han hiver etter pusten mellom tekstlinjer) er det mest påfallende antakeligvis at det er ekte smerte å spore her. Ikke skuffelse, melankoli, dempet kjærlighetssorg eller noen av de andre nyanserte variantene vi skandinaver er eksperter på, men ren, stemmebristende, nesten fysisk smerte.
2. UNMSSDHUs lydbilde er forsåvidt greit nok, men de små publikumsfrieriene med orgel og elgitar klarer ikke helt å fjerne følelsen av at all denne luften mellom tonene kunne vært fylt med noe annet enn potensiell fremtidig affeksjonsverdi fra lytterens side. Minimalistisk, vil noen si. Halvgjort, vil andre si.
Moddi er alt annet enn halvgjort lydmessig. Foruten de enkle, utdratte trekkspilltonene bak nesten hvert eneste spor har man piano og gitar og plenty med strykere. Er «symfonisk singer/songwriter» en sjanger nå? I tillegg til å faktisk gi lytteren noe å lytte til gir denne grundige og stilsikre instrumenteringen Floriography en følelse av estetisk enhet mange debutanter mangler. Når lyder og tekstmotiver dukker opp igjen igjennom skiva føles det ikke som om det er fordi Knutsen er en ensformig låtskriver (selv om han er det), men fordi alle disse sangene er del av den samme pakka.
3. UNMSSDHUs tekster er sikkert kos for venner og ekser som tar alle referansene, men ironisk nok er det vi andre som har hørt dette før. Veldig mye annenperson, «miss» rimer på «kiss», «heart» på «apart», sigaretter er både en selvdestruktiv vane OG lyser i mørket. Sjennialt.
Moddi er… øh. Ok, litt sigaretter blir det alltid. En god del annenperson også, men Knutsen skal i det minste ha at han ofte høres ut til å snakke til seg selv i du-form, ikke en ansiktsløs muse som en gang var hans, men som nå er komplisert. Andre gjennomgående tekstmotiver er geologiske prosesser som bilder på livet, og dermed kan faktisk bildene av nordisk kystlinje på omslaget for en gangs skyld unnskyldes som innholdsmessig relevant, så det er jo fint.
4. UNMSSDHU vet åpenbart hvordan man skal lage en poplåt sånn ideelt: Åpningsporet og singelene har hooks så det holder. Innimellom disse, derimot, får vi en hel del litt retningsløse stykker som ikke helt høres ut til å vite hvor de vil. Et par steder glimter han til med inspirerte øyeblikk, men vel så ofte høres det ut som låtkvotering.
Moddi er ikke interessert i å fenge deg. Skivas første hook (av totalt to i alt) kommer etter tjue minutter og er attpåtil strykerdrevet heller enn vokaldrevet. Faktisk er ofte vokalmelodien ikke tilstedeværende overhodet, og de fleste låter høres mer ut som melodi satt til lyrikk enn som sanger. Knutsen ser ut til å være to mann i en: Tekst- og vokal-Moddi leverer noe som Musikk-Moddi så improviserer litt rundt uten helt å vite hvordan teksten kommer til å høres ut i munnen. Musikk-Moddi lager en scene, med andre ord, men spikrer fast hver bidige kuliss i tilfelle Vokal-Moddi snubler rundt for mye. Moddi er Odd Børretzen og Lars Martin Myhre i en og samme person, er vel det jeg prøver å si.
Så der. En litt bedre enn gjennomsnittlig debut, men adskillig over gjennomsnittlig interessant for det.
