Bergen er et annet sted. Det er en lovløs stat der høyhusene i drabantbyen Mannsverk står vendt mot den furete og værbitte Østblokken, omringet av narkiser som bærer kniv. Men hvis noen i det hele tatt er i nærheten av å styre gatene, er det en 23-åring fra bydel Arna.
Når hun ikke løper fra taxiregningen, trasker hun barføtt blant sprøytespisser fulle av HIV – hånd i hånd med nattens tilfeldig utvalgte, med reven danglende i munnviken. Sånn går dagene for en kjeltring som henne. Og kun hvis du vet hva det går i, tjommi, kan du ha noen som helst idé om hvem hun er.
Det Bergen som Anja Elena Viken hersker over kan på mange måter minne om de desillusjonerte skildringene til sambygdingen Jonas V på fjorårets bunnsolide 21 dager senere. Men der Vik føler seg forfulgt og kvalt av sine egne skygger, vender Viken bekymringsløst det andre kinnet til. På sitt beste er hennes forsinkede albumdebut, Herfra til i morgen, svært livsbejaende saker.
Foruten at Vikens attityde er mindre bråkjekk på Herfra til i morgen – og dermed mer menneskelig og medrivende – enn på gjennombruddssinglene “Klæssar deg ned” og “Gatekredibilitet” fra rundt da hun markerte seg på by:Larm 2012, er albumdebuten også et merkbart steg opp i rekkene hva melodier og produksjonsverdi angår.
Anja Elena Viken – «I morgen»
Fortjenesten for sistnevnte må vel særlig tilskrives produsent Mattias Tellez, som nå for alvor har fått sparket av seg joggeskoene og funnet seg til rette i mer elegant fottøy. Drevet av obsternasig slagverk og duvende bassgang, samt subtile strykere, er formen til “Bra dag” like optimistisk som innholdet, mens den løpske indiepopkledningen til feiende flotte “Født forbryter” bidrar med å understreke den samme viltre sinnsstemningen.
Ikke at Herfra til i morgen kun består av hemningsløs hedonisme. “Av og til kan noen ting bare bli for bra/ eg hadde det så fint at eg ikkje kunne ta på det lenger,” erkjenner Viken med et underfundig glis om munnen på “Radio Viken”, samtidig som hun blåser nytt liv i den Øystein Greni-patenterte “radio radio tv sleep”-tropen.
Riktignok er ikke Vikens oppløftende albumdebut blottet for enkelte mindre feilskjær. Avsluttende “Verdens største løgn” strekker seg spenningsfullt mot et klimaks som den aldri helt klarer å nå; “Komatøs” gjenlåner vel mye fra en viss utslitt Loddefjord-gjengs Psychocandy-besettelse; omkvedet til «Løpetaxi» er av den mer enerverdende sorten. Men dette er ikke nok til å stikke betydelige kjepper i hjulet for det bærende budskapet: #yolo.
Herfra til i morgen skulle egentlig vært lansert for et års tid siden. Men grunnet et av skjebnens ironiske puss, slo Vikens kroniske stoffskiftesykdom plutselig ut i full, livstruende blomst. Det virker som det har gitt hovedpersonen selv en større og mer alvorstynget bevissthet om sin egen dødelighet. Og sant nok: Vi har kun begrenset kontroll over liv og død. Men nettopp derfor må det være lov å ha det litt gøy på reisen.
Kim Klev
