Anna Järvinen: Man var bland molnen
[Häpna/Playground]
Fra tid til annen støter man på musikk som er fullstendig kompatibel med sesongen man befinner seg i.
Denne gangen en tid der papp sirlig brettes og festes med klype inntil eikene på sykkelen, der gåtefulle blikk møtes i det sterke lyset, en tid der den siste snøen smelter og danner en bekk til nytelse for nytt liv – nytt håp.
Anna Järvinen, for enkelte kjent som den vakre røsten i Granada, for andre kjent for å ha spredt ekstremt god feeling på solodebuten fra 2007, har laget et album for våren. Med sin vevre, ja, nær eventyrlig vakre stemme, har finsk-svenske Järvinen skrevet i stein at samarbeidet med Dungen-sjef Gustav Ejstes tåler den sterke vårsola.
Parallellene til vår egen Marit Larsen synes klare allerede i den pianodrevne ”Låt det dö” og ”Äppelöga”, som fremstår som den klareste singelen og et av de absolutte høydepunktene. Lydbildet henger trygt på veggen ved siden av nyfremkalte fotografier fra sent ’60- og tidlig 70-tall, med syrepoperne Charlie & Esdor, Carole King anno debuten og folkrockere som Fairport Convention i umiddelbar nærhet. Likevel føles …Molnen aldri bakstreversk eller uekte i all sin søken etter autentisitet. Trolig er det nettopp slik vi skal trøstes i denne postkapitale tilværelsen.
«Boulevarden»:
Rockefoten rykker ustanselig på ”Är det det här det hela handlar om?”, med Dungen-gitarist Reine Fiskes signaturgitar, sprø som deilig Wasa-knäckis. Låta gir denne tilsynelatende enkle oppfølgeren et naturlig brekk, som for å understreke at vinylformatet tiltaler stadig flere barn av bloggsfæren.
Avsluttende og fantastiske ”Nattmusik” fører oss naturlig inn i sesongene igjen, men til den mørke og kalde vinteren, der håpet bare kan anes i lyset fra skiltet til ”spårvagn femton”. Det er så skjørt at hele Norge kan måtte ty til annet enn oljetårer. Landsjentene Jenny Wilson, Frida Hyvönen og Anna Ternheim har beviselig fått sin utfordrer, en som tenner gnist til tanken om skandinavisk union.
Mats Borch Bugge
