Seun Kuti + Fela’s Egypt 80, Sjøsiden
Oluseun Anikulapo Kuti viderefører afrobeat-arven med uvurderlig hjelp fra farens gamle våpendragere.
Den nigerianske afrobeat-guden Fela Kutis yngstesønn Seun har et ukomplisert forhold til musikk: Den skal låte som far gjorde den på syttittallet, et poeng som understrekes av Felas backingband Egypt 80s sentrale rolle i seansen. Om du først aksepterer dette premisset – og det er det åpenbart mange som gjør – kan jeg vanskelig forestille meg at du mistrivdes på Sjøsiden torsdag kveld: Rausere og hyggeligere stemning kan jeg knapt huske å ha sett på festivalområdet i Middelalderparken.
Det er meningsløst å ta tak i enkeltlåter; denne musikken kan snarere beskrives som en eneste lang og duvende bevegelse som begynner i hjerterota og forplanter seg nedover i danseføttene. Ingen, verken før eller siden, har fremført denne musikken så rystende funky som Fela Kuti gjorde det anno 1975 eller deromkring, og det er et åpent spørsmål om det i det hele tatt lar seg gjennomføre. Men Seun gjør i det minste et ypperlig forsøk; han styrer Egypt 80 med raus og myndig hånd og balanserer politisk retorikk mot primale drifter over en kontrollert rytmisk eksplosjon. Karismaen ligger tjukt utenpå mannen, og i disse sosiobiologiske tider må det være lov å uttrykke en vantro begeistring over hvor lite slagg det er å spore i Kuti-slektas genetiske basseng.
I en tid der afrikansk populærmusikk kontinuerlig siver inn i indierocken og pumper ny relevans inn i den (som eksemplifisert ved årets to sterkeste plateutgivelser så langt; denne og denne), må det være lov å håpe at Øya henter inn flere artister fra kontinentet, og fortrinnsvis som noe annet enn enslige alibier når «world»-kvoten skal krysses av. Seun Kutis oppvisning på Sjøsiden er et soleklart argument for at Øya bør la enkelte skjeggete, gitarbleike alternativ-døgnfluer vike for en ny, globalisert og utbygd definisjon av popbegrepet.
Marius Asp
