Allerede på forrige album, Infestissumam, var linköpingbandet i marsjfart på vei inn i megalomanien. Med Meliora har de nådd målet – og dét med en plate som samler hardrock, pompøsitet og riffkunst i en uhellig treenighet. Resultatet er den mest underholdende utgivelsen i sjangeren på mange år.
De har hatt en interessant karrierekurve. Med Opus Eponymous var det fortsatt noe mytisk og skummelt over bandet (som fortsatt tviholder på anonymiteten). Kjapt etterpå, i oppspillet mot Infestissumam merket man derimot at bandet både låt større og favnet bredere enn man skulle tro etter debutskiven (og nå henger med fyrer som han her). Låter med like mye dommedagsstemning som «Death Knell» får vi derfor neppe igjen. Men: som rent nytelsesprodukt er Meliora det beste de har kommet med (selv om noen her kanskje vil nevne en spesifikk type merch). Dyrkelsen er denne gang full av smilende smådjevler, stappfull av låtmateriale som bør få opp gliset til folk som oppga Metallica etter 1991.
Okkultismen er fortsatt på plass. Fra den The House Of The Devil-aktige estetikken de går for i videoene, til albumomslaget (en referanse til Metropolis) og det resterende visuelle uttrykket. I musikken tar den imidlertid mindre plass enn før, der låtskriver A Ghoul Songwriter vrir tekstene noe mer utover fra å kun dreie seg om satandyrkelsen til mer universelle tema (selv om man naturligvis også finner låter som heter «Devil Church» og «Deus In Absentia»). Derfor føles førstesingel «Cirice» overraskende flerdimensjonal også i teksten, selv om det totalt overskygges av at den riff for riff er en av årets beste hardrocklåter.
Klas Åhlund (Robyn, Katy Perry, Melody Club) produserer, og dét er et klokt valg. Sammenlignet med Infestissumam føles Meliora varmere, lekrere og mer punchy. Det er null stadionfrykt å spore her, og albumet er også svært tilfredsstillende sammensatt. Fra den storslåtte, mykt inviterende åpningslåten «Spirit» over i første solide hakeslepp «From The Pinnacle To The Pit» varieres det både i riffstyrke og intensitet, opptødd med et par interludier før man avslutter så storstilt som man bare orker. Ikke ofte man kommer over en lydpakke som har en så bunngroovy trommelyd, så engleaktig kor og så skarpe sologitarlyder samtidig.
Mesterstykket er «He Is». En hysterisk kompott av sekstitallsklimpring, avgrunn, powerballade og ren pop som kulminerer i et hårete allsangsrefreng som for en stakket stund kan omdøpe dem til Simon & Borknagarfunkel. Den beste låten bandet har laget så langt, og det sier ikke lite – bare på Meliora står «Deus in Absentia», «Absolution» og «From The Pinnacle To The Pit» og slåss mot «Ritual», «Elizabeth», «Ghuleh/Zombie Queen» og «Year Zero».
Ghosts uavbrutte musikalske flørting med en spredt fane av fordums rockvidundere (Roky Erickson, Metallica, Queen, en bunke NWOBHM-band) passer så vanvittig bra med en pop- og orkestreringsteft som tyder på at flere av bandmedlemmene har erfaring innen andre sjangere. Det er kanskje dette som var utgangspunktet for den opprinnelige maskepi, men nå har ihvertfall lekenheten anonymiteten tillater slått ut i full låtskrivingsblomst.
Meliora vokser seg etter hver lytt til noe som kan stå igjen som et referansepunkt for hvordan fengende hardrock kunne briljere også på 2010-tallet, mange år etter maskefall. Åpne stadiondørene, nå.
Jørgen Hegstad
Meliora slippes på fredag, men kan streames i sin helhet på youtube.
