“Lenge leve formelpostrocken!” minnes jeg en bekjent skrive på Facebook for et par år siden. Som kjent har jo imidlertid oppskrifter mest for seg når man våger å tukle like mye med dem som å følge dem. Men i tilfellet postrock – sfærisk, støyende og dynamisk instrumentalrock – er det med P3-favorittene Deafheaven som omtrent eneste unntak at noen har maktet å utvikle hjulet siden sjangerens storhetstid rundt det paranoide årtusenskiftet. Sammen med Explosions In The Skys The Earth Is Not a Cold Dead Place (2003) og Sigur Ros’ Ágætis Byrjun (1999), står også Mogwais albumdebut fra 1997 som en av milepælene og blåkopiene innen sjangeren.
De kresneste tilhengerne skal ha det til at Glasgow-kvintetten ikke har maktet å gi ut et eneste nevneverdig godt album siden debuten Young Team – delvis fordi bandets opprør mot konform britpop har dabbet kraftig av med tiden. Dette er i verste fall en sannhet med modifikasjoner. Selv synes jeg særlig forgjengeren Hardcore Will Never Die, But You Will (2011) er grovt undervurdert. Joda, den viser bandet på deres soleklart mest publikumsvennlige, men inneholder likeledes mange av deres minst sjangerbundede og mest inspirerte øyeblikk fra det siste tiåret.
Mogwai – «The Lord Is Out of Control»
Dét er imidlertid vanskelig å si om studioalbum nummer åtte i rekken. Med Rave Tapes lener Mogwai seg tyngre på – som navnet (trolig noe selvironisk) antyder – de elektroniske elementene som har lusket rundt i skyggene av gitarer, bass og trommer på deres seneste håndfull utgivelser. Spesielt tydelig og spesielt famlende er forsøket på “Remurdered”, hvor siste halvdel ruller fremover gjennom buldrende klubbass. Til gjengjeld er det minst like vanskelig å føle seg grepet av de langt mer bluesrockleflende kuttene (“Master Card” og “Hexon Bogon”).
Den gjennomsyrende mangelen på spilleglede og dermed veldreide melodier gjør seg spesielt gjeldende på Rave Tapes’ bugnende midtseksjon – ledet av “Repelish”. Skottene har nemlig for vane å bryte instrumentalmønsteret på enkelte albumspor med enten vocodervokal, dempet, nærmest hviskende sang eller lydbokaktige fortellerstemmer. Oftest er det et godt grep (les: “Hunted By a Freak”, “R U Still In 2 It?” eller “Yes! I Am a Long Way From Home”) , men i dette tilfellet blir vi servert en av rockhistoriens mest velkjente myter – at Led Zeppelins Robert Plant synger sataniske vers når “Stairway to Heaven” spilles baklengs – hvorpå man nærmest kan høre Mogwais medlemmer henge med hodet i studio og, de også, tenke “jaja, hørt det før”.
Mest vellykkede er imidlertid Rave Tapes’ formelfaste bokstøtter. Dvelende “Heard About You Last Night” og dystre “No Medicine For Regret” får ikke akkurat blodet til å boble, men som formelpostrock fungerer de i det minste. Men så er vel også dét ambisjonsnivået Mogwai må lagt seg på under innspillingen av deres åttende fullengder. For skal man kunne leve av musikken i dag, må man turnere. Og skal man kunne turnere, må man gi ut musikk. Det er et kompromiss som dessverre betyr at det gis ut skiver som Rave Tapes; uinspirerte og uinspirerende middelmådigheter av over middels gode band. Livet er alt for kort.
Kim Klev
