Mariann gjemmer sin porsjon av maten. Det er ikke engang nok til å dempe hennes egen sult. Likevel går hun ut av familiehuset i den afghanske landsbyen.
De står slik de alltid gjør – alene. Ansiktene er kjente, men også fremmede. De nysgjerrige barneøynene møter blikket hennes. Først da tar hun frem maten og deler stykkene med de jevnaldrende barna.
For første gang på lenge kjenner Mariann at hun blir glad.
Månelandingen
Året er 2004. Sammen med mamma og lillebror lander Mariann i Norge for aller første gang. Det er et uvirkelig øyeblikk for den ni år gamle jenta. Familien har spart i flere år til nettopp denne reisen.
– Drømmen om Norge var helt vill da vi bodde i Afghanistan. Det var som å fly til månen. Plutselig var mamma, lillebror og jeg her.
Familien får oppholdstillatelse, men lykken er skjør. Hjemme i Afghanistan venter en søskenflokk på seks barn. For moren til Mariann betyr det at hun raskt må finne seg en jobb.
– Jeg hadde så vondt i hjertet. Mamma strevde for at vi skulle komme oss til landet. Da vi kom til Norge vasket hun doer dag inn og dag ut. Jeg tror ikke folk forstår hvor tungt det er for et barn å se foreldrene sine i en sånn posisjon.
Da moren begynte å jobbe måtte Mariann ta seg av sin yngre bror. Hun lagde mat, fulgte han til barnehagen og passet han hver dag. Ansvaret gjorde henne utslitt og det ble vanskelig å følge opp det sosiale på skolen. Minnene fra Afghanistan slapp ikke taket.
– Jeg har sett avmagrede mennesker sitte på gatene uten penger. Unger som ligger livløse i armene til foreldrene. Mennesker som blir skutt og busser med passasjerer som blir sprengt.
Et fremmed hjem
Det skulle gå flere år før Mariann får møte resten av søskenflokken. Men gjensynsgleden ble kort og situasjonen hjemme forverret seg. Mariann ringte barnevernet. Femten år gammel blir hun flyttet til en fosterfamilie i Ørsta. Tanken på å etterlate lillebror fikk magen til å knyte seg.
Da hun flyttet inn hos fosterforeldrene sine i Ørsta turte hun først ikke åpne kjøleskapet for å hente seg mat. Familien bestod av mamma, pappa og en stor søskenflokk – alle fra ulike familier og nasjonaliteter. Mariann fryktet at de egentlig ikke ønsket å ha kontakt med henne.
– Jeg overtenkte så mye at det ble ekte for meg. Jeg trodde at de ikke likte meg og at det var fordi jeg ikke var ungen deres på ekte. Slik tror jeg det ofte er for fosterbarn.
Samtidig trodde fosterforeldrene at Mariann ønsket avstand fra dem, og at hun heller ville ha kontakt med sin biologiske familie. Det var en lettelse for Mariann da hun forstod at følelsene hun bar på ikke var ekte. Det siste året har hun tatt opp igjen kontakten med fosterforeldrene. Hun besøker dem ofte. I dag er det de som er hennes ekte mamma og pappa.
– Det er trist, men deilig å føle at den ekte moren min er her i Ørsta. Jeg ville aldri vært foruten. I tillegg har jeg en fostermor i min biologiske mor. Det er merkelig, men sånn er det. Jeg er fortsatt glad i min biologiske mamma. Det er helt sykt at hun i det hele tatt har kommet seg dit hun er i dag. Hun gjør sitt beste.
Innhentet av fortiden
Tretten år etter flukten fra Afghanistan våkner Mariann opp i en sykehusseng på psykiatrisk klinikk. Hun har forsøkt å ta sitt eget liv.
Gradvis begynte hun å isolere seg. Meldinger fra venner og familie forble ubesvarte. Hukommelsen sviktet og nettene var søvnløse. Hun kunne se fremmede skikkelser på soveværelset og fryktet at noen skulle skade henne. Til slutt ga ingenting i livet mening.
– Hvert åndedrag var tungt. Det var som om det hang en lastebil bak meg som jeg måtte dra med meg overalt. Jeg følte meg helt tom samtidig som jeg hadde et helt jævlig indre kaos.
Det var en vond erkjennelse at hun hadde påført seg selv, venner og familie stor smerte. Men i øyeblikket hadde alt vært kaotisk. Hun hadde sett for seg reaksjonene til sine nærmeste. At de stod rundt graven der hun lå livløs.
– Samtidig tenkte jeg på ingenting.
Det krevde tid, men en kveld hadde noe endret seg i Mariann. Etter flere søvnløse netter fortalte hun en sykepleier at hun ønsker å leve. Begge begynte å gråte – av glede.
– Jeg kjenner at jeg blir glad av å tenke på det. En form for indre lykke. Som når man blir forelska. Det er så fjernt, men samtidig så nært.
Mariann forstod aldri – verken da eller senere – hva som endret seg den dagen. Men å ha gode venner rundt seg var avgjørende.
Samme kveld begynner hun å skrive en liste. Hun planla hva hun måtte gjøre for å få det bedre med seg selv. Lage sanger. Trene. Ta opp kontakten med familie og venner. Være mer positiv. Fullføre studiet i barnevernspedagogikk.
En venn i nød
Mariann synker ned i sofaen hos bestekompisen Nils. De har kun kjent hverandre i litt over tre år, helt siden de begge begynte å spille i bandet «Pikekysz», men for Mariann er Nils mer enn familie. Han spør henne om hun husker hva hun hadde skrevet øverst på listen da hun var innlagt.
«Nei?»
«Flytte inn med Nils.»
Hun smiler. For akkurat det hadde hun gjort. Etter oppholdet på klinikken flyttet hun sammen med Nils. Hun har blitt som en søster til hans to barn. Det ble en viktig del av et nytt liv med rutiner og stabilitet slik at hun skulle klare seg videre.
I kveld er siste gang de ser hverandre før Nils reiser på sjøen. Han blir borte i fem uker for å arbeide. Han holder rundt Mariann. De blir stående en stund. Det er alltid en vanskelig periode for henne når han reiser.
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Du vet når du ikke kan leve uten noen? Jeg har to personer i hele verden som jeg ikke kan leve uten. Det er Nils og lillebror.
Stolt tilbakeblikk
Minnene er tåkete. Glimt av barnelik, sultende mennesker og busser som sprenges har ofte holdt Mariann søvnløs. Det ble et vendepunkt da hun klarte å flytte seg ut av sitt eget sinn og se situasjonen utenfra. Men veien dit har vært tung.
I perioder var hun overbevist om at ingen likte henne. I flere år kjente Mariann på en ubeskrivelig skam. Den dårlige samvittigheten over å ha flyttet fra lillebror gnagde i henne. Hun kunne slutte å spise, sove og kuttet kontakten med venner og familie.
– Da det var på sitt verste kunne jeg sitte hele dagen og stirre inn i veggen. Jeg lå og så på kjæresten min hele natta. Da han dro på morgenen ble jeg værende i senga til han kom tilbake.
Nå vet Mariann hvilke tegn hun skal se etter, og hvordan hun kan forebygge depressive perioder.
– Når du er deprimert er det som om du deltar i et evig maratonløp. Samtidig er fysisk aktivitet og kontakt med de du er glad i er til stor hjelp.
En av de viktigste avgjørelsene Mariann gjorde var å be om hjelp. Hun var midt i innspillingen av den nye sesongen av «Jeg mot meg» da hun ble innlagt. Hun hadde meldt seg på programmet for å hjelpe andre, men erfarte å få mye igjen for tiden sammen med de syv andre deltakerne.
I dag er hun glad for at hun fanget det hele på film.
– Jeg nådde bunnen. Når jeg ser tilbake på det så er det veldig fint at jeg fikk dokumentert det. Man kan ikke falle dypere ned. Når jeg ser på meg selv i dag tenker jeg fy faen så langt jeg har kommet.
«Pikekysz»
Bare et år etter innleggelsen står Mariann på en scene i Varhaug. Hun kaster på hodet i taktfaste slag med musikken før hun kneler foran publikum med hendene hevet. Hun er vokalist i bandet «Pikekysz» på tredje året.
Mariann lukker øynene og forsvinner inn i musikken. Drømmen om å kunne leve som artist brenner i magen. Den tilsynelatende ubekymrede 23-åringen smiler bredt mot publikum. Det er lite ved den blide jenta som vitner om hennes vonde fortid. Ikke før hun begynner å synge.
«Hope. Give me up.
Where is the strength to fight with the devil?»
«Giving up. No reason to try.
I am going to fight it. I am going to fight it.»
Låtene har hun skrevet selv. De handler ofte om den tøffe oppveksten og forholdet til lillebror og mamma.
Med tydelig vestlandsk klang i stemmen takker hun for konserten. Klokken er 02.00 når bandet begynner å pakke sammen. Nå venter en siste konsert i Stavanger før Norges-turnéen er over.
Første skoledag
Sommeren er på hell i Volda, en augustdag i 2018. En smånervøs Mariann setter seg på bakerste rad i den halvfulle forelesningssalen. Hun kikker på de nye klassekameratene. Det er et år siden hun sist studerte. I dag er første skoledag, men det er siste året på bachelor i barnevernspedagogikk på Høgskulen i Volda.
Allerede som 15-åring visste Mariann at det var dette hun skulle bli. Musikken har alltid vært den store drømmen, men hun ønsker å bruke erfaringene til å hjelpe andre. Snart skal hun i praksis for å jobbe med barn med flyktningbakgrunn.
– Jeg opplevde selv hvor vanskelig det var å komme til Norge som barn. Det er flere ting som kunne blitt håndtert annerledes. Min erfaring gjør at jeg forstår disse barna på en helt annen måte enn mange andre i yrket.
Ved siden av studiet har hun to jobber. Det er en komplisert kabal som må gå opp. Venner, jobb, studier og trening. Men hun trives med å ha mye planlagt. Det må bli slik. For Mariann ønsker aldri igjen å kjenne på følelsen av å miste kontrollen.
