En legendarisk Outkast-katalog og en monumental soloskive en knapp måned gammel – forventningene til hva Big Boi skulle levere var høye. Urimelig høye, skulle det vise seg. Den undervurderte Outkast-halvdelen skrev seg nemlig ikke inn i Øyahistorien med en konsert av det legendariske slaget slik mange hadde sett for seg på forhånd. På den andre siden er det å forvente årets konsert, et umenneskelig premiss å legge for hvorvidt en konsert er bra, eller ikke.
Femten minutter for sein ( man er da rapper, tross alt) inntok en smilende Big Boi scenen og serverte Outkast-vinnerne «ATLiens», «Skew it on the bar-b» og «Rosa Parks» med en DJ i ryggen og Dungeon Family-rapperen C-Bone som hypeman. Det startet med andre ord forrykende, for å si det mildt. Den takknemlige og gira crowden ble ikke mindre høylytt da hitsa «So Fresh So Clean», og «Ms. Jackson» runget over Sjøsiden, tilsynelatende uberørt av at den stusselige lyden som definitivt ikke spilte på lag. (Det er kjedelig å alltid måtte terpe på det, men tidvis hørtes det ut som BigBoi rappa inn i en eksospotte,samtidig som backingtracket lå unødvendig høyt. Trist.)
Etter den vanvittige Outkast-hitparaden brukte BigBoi ti minutter på å konsentrere seg om sin egen, fantastiske Sir Lucious Leftfoot, uten å gjøre seg verdig superlativer. Daddy Fat Sax viste seg som en rapper godt over gjennomsnittet dyktig live, uten på noe tidspunkt å være i nærheten av å gjøre det hele uforglemmelig. En rapper som svetter i Dickies-skjorta for penga og som har levert fra seg en vanvittig skive, uten å være i stand til å gjøre en konsert like vanvittig. Bra, solid og underholdende, men langt fra fantastisk.
Etter å ha dratt opp en haug med ungjenter på scenen (man er da rapper, tross alt), latt sidekicken få sine tilmålte tre minutter uten å overbevise og spilt ut de sikre kortene – «The Way You Move», «Ghetto Musick» og højdaren «B.O.B» – til et publikum på vei tilbake i modusen de var i innledningsvis, avsluttet Atlanta-gutten settet med årets låt «Shutterbug», fantastiske «Kryptonite», og «Shine Blockas». På papiret et monster av en avslutning. På Sjøsiden en helt ålreit, om enn noe skuffende avrunding på et sett som aldri kunne leve opp til forventingene. (Hvor i all verden ble det av «For Yo Sorrows», forresten?).
For å si det enkelt: På skive er Big Boi grusomt bra. Live var han bare bra.
