Whitney Houston: I Look To You
[RCA/Jive/SonyBMG]
Whitney er tilbake fra crack-dvalen! Med et mediokert album, men hei, Whitney er tilbake!
La oss mimre oss tilbake til 1991. Super Bowl. Whitney Houston synger ”Star Spangled Banner» foran en milliard mennesker og gjør det til et av de mest gåsehudfremkallende øyeblikkene amerikansk TV har klart å produsere. Et formidabelt talent med en stemme hinsides alt som peaker foran en milliard mennesker bør få voksne menn til å se duggete. Det bør forsåvidt resten av historien om Whitney på nittitallet, også, dog med et annet fortegn.
Et av de største spørsmålstegnene ved I Look To You, var hvorvidt den legendariske stemmen fortsatt var der. Tidlige rapporter tydet på at mye av magien var forsvunnet, og rett skal være rett. Stemmen er ikke den samme. Om det skyldes alder, inhalering eller noe annet er ikke så lett å påpeke umiddelbart. Misforstå meg rett; Whitney Houston er fortsatt Whitney, og hun har fortsatt mer sjel i stemmen enn et gospelkor alene. Forskjellen fra tidlig nittitall er at hun kjemper hardere enn før for å nå de aller høyeste tonene, for å dra på ordentlig og for å holde de lenger.
Førstesingelen og førstesporet «Million Dollar Bill» er og blir en glimrende poplåt. En luftig, herlig tidløs sak som kler Houston perfekt. Som singel og åpningsspor lover dessverre låta mer enn den kan holde, for resten av I Look To You er blitt en særdeles blodfattig affære.
R.Kelly gjør en hedelig jobb som låtskriver på så vel tittelsporet som «Salute». Dessverre klarer en ikke fri seg fra tanken på hva sporene kunne ha blitt med Kells sin over-the-top vokal og persona, framfor Houston sin litt falmende mezzosopran. Stargate gjør en av sine mest forglemmelige Ne-Yo-emulerende spor med ”Call You Tonight” og coveren av Leon Russel-slageren ”A Song For You” ender merkverdig nok opp i nitrist Grand Prix-homo-disco. Akons ”I Got You”, innledet med senegals heliumprins som sedvanlig mumler ”Konvict” over teit celledørslamring er faktisk direkte flau.
Men det finnes oppturer ved siden av singelen. ”I didn’t know my own strength” er en klassisk Houstonsk sak som på tross av å være litt statisk er produsert pompøst nok til at det kler den forholdsvis lite antydende teksten og Danja leverer et godt spor med ”Nothin’ but Love” hvor Houston briljerer. På tross av de nevnte sporene kommer det for en dag etter et par gjennomlyttinger at det beste med Whitney Houstons comeback er at det er , nettopp, Whitney Houstons comeback. Og det er grunn god nok til å feire, spør du meg.
