Pirate Love har aldri vært landets heldigste band. Debuten fra 2008, Black Vodoun Space Blues, ga aldri inntrykk av å være helt formfullendt. Bandets image har først og fremst fremstått rimelig anmassende, med radmagre herrekropper ikledd gotiske dresser, sortmalt hår og et massivt øyenskyggebudsjett i sentrum. Oslobandens største karrieremessige nederlag er nok likevel da bandbussen og alt tilhørende bandutstyr ble frastjålet dem i Italia i 2009.
Når Pirate Love nå returnerer med oppfølgeren, Narco Lux High School, virker det som om store deler av mørket som tidligere har omkranset bandet er feid bort. Skal man tro promobilder og albumcover har har gruppa endelig våget å gi seg selv og musikken sin farger, fremfor å drukne det hele i et misantropisk bekmørke. Illsint og fandenivoldsk vrælevokal fra debuten har snedig glidd over i noe som låter som gjenklangen av flere års eksperimentering med ulike rusmidler, og tunge elementer av skyhøy psykedelia har fått marinere bandets punkete utgangspunkt.
Takket være sløve basslinjer, The Doors-orgler, congatrommer og generelt ganske sur gitarlyd låter Pirate Loves andrealbum som den burde ha kommet ut en LSD-befengt sommer sent på 60-tallet. Særlig nydelige og døsige ”Ghostfix” er her selve kroneksempelet på hvor sommerlig og kalifornisk Pirate Love nå låter. Selv om bandet heldigvis har blitt et langt mer fargerikt band siden sist, har punkhoder allikevel liten grunn til å fortvile; brorparten av sporene lever i all hovedsak i god garagerock-ånd. Spor som ”Thirteen/Clean”, ”School Sux!” og ”Crackin’Crackin’Up” bør med andre ord varme enhver semipunkers brennende hjerte.
Surt, uproft og gjøglete er alle betegnelser som bør brukes med fullt overlegg om Narco Lux High School; i denne sammenhengen er det dog en stor kompliment. Ved hjelp av originale og skrudde ideer, som en sitarsolo i ”Crackin’ Crackin’Up”, atmosfæriske instrumentalspor som ”The Garden of Esoteric Reflections” og dubelementer i ”Space Doubt” føles dette som sjangerens friskeste tilskudd på altfor lenge. Uten å skyggelegge Pirate Loves kreative egenskaper, fremstår dette som et album Serena-Maneesh-far Emil Nikolaisen kunne skapt om han hadde satt større pris på evig solskinn og dertilhørende narkotiske stoffer.
Jeg skulle gjerne ha hyllet Pirate Loves nyeste verk bunnløst, men albumets to avsluttende spor føles noe uverdige resten av materialet. Det sci-fi-vennlige og synthtunge instrumentalssporet ”Reverse The Hex”, føles uferdig og mangler mye av den psykedeliske nerven til sin søster, mens ”Snowballin’” lider under et ganske blodfattig refreng.
Merk deg likevel mine ord: Dette er flisespikkeri på høyt plan. Narco Lux High School er imponerende. Og vel så det.
Kim Klev
