Mens jeg står og ser på Gunnhild Sundli vri seg som en trollunge til de storslåtte lydene hennes medhjelpere maner frem, får jeg stadige flashbacks til Ulver sin konsert i fjor på samme scene på samme bransjetreff: jeg hører den overdådige storheten, jeg bare klarer ikke føle den.
At både Sundli og Ulver har røtter i en kombinasjon av norske folkemusikk- og metalltradisjoner er for så vidt et tema av fortiden – sistnevnte valgte å knytte seg til apokalyptiske ambientvibber, mens Sundli og resten av Gåte heldigvis fant det for godt å legge slikt på is for omtrent et halvt tiår siden.
Nasjonalromantikeren i Gunnhild Sundli brenner riktignok fortsatt intenst: hun synger tross alt minst like bra som en Helene Bøksle uten jesusabstinenser, mens det dyktige – men påfallende kalkulerte – backingbandet fyller den massive romlyden i Sentrum Scene med norske folkemusikk, flørting med Senkveld-vennlige rocketoner og overdådige instrumentalpartier.
Men så fort den umiddelbare overveldelsen over storslåttheten gir seg, får man følelsen av å være et sjumilsteg unna den samme nærheten til naturen som Gunnhild Sundli, hennes unormalt musikkglade keyboardist og paret på første med hendene konstant løftet mot himmelen. Dette er og blir musikk for hjerter lagd av skinntasker, mose og gråstein.
Selv med den tilmålte by:Larm-halvtimen velger Gunnhild Sundli og hennes hjelpere gi seg allerede etter kun tyve drøye minutter, og det uten at de innen den tid har rukket å by på en eneste låt – med et minste felles multiplum i avsluttende «Gi Mæ Fred»s klimaks. Sånt får det til å friste langt mer med en tur på fjellet.
Kim Klev
