Mens mørket ruller inn og månen stiger opp over Ekebergåsen, entrer Lykke Li Sjøsiden på Øyafestivalen. Borte er det søte og elskverdige uttrykket som preget første del av popdronningens karriere – nå er både hun og bandet kledd i svart; hun danser selvsikkert, er autoritær og ser nærmest besatt ut.
Brorparten av låtene på konserten er naturlig nok hentet fra årets sterke, personlige og mørke album Wounded Rhymes. Krigstrommer og tamburiner sikrer det karakteristiske uttrykket, og de av låtene fra Lykke Lis debutalbum Youth Novels som har fått plass i setlisten er gjort tøffere, råere og hardere – og slik sikrer den kreative svensken at alt blir en del av en fantastisk helhet, med låter som glir nærmest umerkelig over i hverandre.
Lykke Li spiller singelen «I follow rivers» nokså tidlig i settet, men dette brenner på ingen måte kruttet. Samtlige låter serveres på best tenkelig vis. Det meste av tiden er Lykke Li intens og utagerende – men et par ganger tar hun det ned; ved å covre Burt Bacharachs «Please stay», eller ved å åpne «I know places» kun akkopagnert av en akustisk gitar.
Mot slutten av settet får vi servert et par minutter med ren og skjær rave – før Lykke Li blander inn beaten fra Kanye Wests «Power» i «Youth knows no pain». Publikum koker, og hovedpersonen selv har alle i sin hule hånd. Det visuelle understreker det teatralske og dramatiske ved konserten; lys, røyk og lasere står perfekt til musikken og det svartkledde bandet.
Balansen mellom det såre og det selvsikre ved Lykke Lis uttrykk er i høyeste grad med på å gjøre konserten magisk – på samme måte som de motstridende avslutningslåtene «Get Some» og «Unrequited Love» utfyller hverandre på perfekt vis; den ene en energiutblåsning av dimensjoner, den andre rolig, vakker og gåsehudfremkallende.
Lykke Li serverer rett og slett en perfekt konsert; en forheksende opplevelse som er over nesten før den har begynt – og viser at noen ganger er en time altfor kort tid.
Trine Aandahl
