Grace Jones, Roskilde
15 kostymeskift og 80 minutters posering levner ingen tvil. Grace Jones er vital som få.
Selvsagt lar divaen et rastløst publikum vente en halvtime ekstra før hun går på til Iggy Pops «Nightclubbing». Med en noe futuristisk mohawk på hodet kravler Jones seg gjennom sceneriggen, og fra første stund snakker vi posering, posering og posering. At Jones er født i 1948, er mer eller mindre ufattelig. En 61 år gammel dame som får det å stå i motvind iført en lang kappe, hyllet inn i røyk mens hun sirkler rundt en påle (ja, en påle), til den mest sexy ting i verden fortjener bøttevis med oppmerksomhet. Og applaus.
Musikalsk sett er det hele langt bedre enn fryktet, selvom det kommer litt tregt i gang. Visstnok sviktet lyden foran scenen brutalt og alt man hørte var bandets monitorer. Lenger bak var lyden uovertruffen.Hvis du var en av de som sto i pit’en tapte du altså, for seksmannsbandet og Jones løftet seg nemlig stort rent musikalsk under tredjelåta «My Jamiacan Guy». Derfra og ut var det stort sett solid og tight. Og funky, selvsagt.
Det er vanskelig å skrive om Grace Jones uten å nevne denne blandingen av fryktinngytenhet og sex-appeal. Hun viser fram nok av begge også på Arena, selvom det etterhvert går mest i det siste. Dama er ikke redd for å framstå som vulgær, for å si det pent. Jones instisterer eksmeplvis å skifte fra den ene dristige kreasjonen til den andre mellom hver eneste låt (noe som selvsagt skaper litt bryderi for bandet, men pytt). Samtidig sitter hun også på en karisma, utstråling og energi som enhver aspirerende 20-åring med popstjernedrømmer kan se langt etter. I tillegg viser for eksmpel «I Love You To Life» at verdens ondeste stemor (og sannsynligvis også verdens mest langbeinte kvinne) har stemme å by på i tillegg til evnen til å «work the angles». Faktisk synger hun tidvis langt bedre enn på klipp og originalinnspillinger fra 70- og 80-tallet.
«La Vie En Rose» kommer til å stå igjen som et av de store høydepunktene fra årets festival for undertegnede. Bandet gjør en fantastisk jobb, Jones snerrer fram teksten, lar seg falle ned i publikum og crowdsurfer gjennom halve låta. Fortsatt syngende. Vel oppe på scenen gjør hun «Well, Well, Well» fra sisteskiva Hurricane til en maktdemonstrasjon og viser seg fra sin mest poserende og kokketterende side – rullende rundt på scenedekket, vulgær som få men med et herlig selvironisk smil bak det hele. «Pull up to the Bumper» avslører en bootyshake som hadde utkonkurrert enhver video-vixen, når som helst. Når lyden skrus til magisk tight under «Slave to the Rythm», bandet tar det enda ett hakk opp og Jones rocker en rockering rundt livet gjennom hele låta (!) er det bare å ta av seg hatten. Ekstranummeret «Hurricane» kuliminerer i at Jones slynger seg rundt den nevte pålen, mens vindmaskinen blåser den siste resten av tvil til side.
Book dama til Norge, snarest!
