Twin Atlantic: Vivarium
[Red Bull Records/EMI]
Hvis man ikke er fan av Family Guy kan disse unge skottene låte veldig lovende.
Biffy Clyro er et skotsk band med gladrævva tekster og et gitarspill som avslører en total mangel av respekt for sjangerlinjer og tradisjoner. Placebo er et adskillig mindre eventyrlystent band når det kommer til gitarbruk, men har i tillegg en karismatisk sanger med høy, nasal stemme, som stadig synger om hvor vondt han og andre har det. Twin Atlantic, Glasgows nye håp popmusikkmessig, er en blanding av disse to: De har Biffy Clyros overmodige dog sjarmerende gitarbruk og Placebos nasale, lyse og litt ungdommelig naivistiske syn på sjelesmerte. På sitt første nestenalbum – et mini-album, altså kortere enn en LP men lengre enn en EP – gjør Twin Atlantic en eksemplarisk jobb i å vise verden sine styrker så vel som sine svakheter.
La oss ta et viktig poeng først som sist: Hvis du tror Glasvegas synger på tjukk Glasgow-dialekt har du ikke hørt Twin Atlantic-frontmann Sam McTrusty. Mannen høres ut som om han mangler begge fortenna, så skotsk er han. Dette, kombinert med hans lyse, nasale stemme, kaster en forbannelse over hver eneste låt han synger høyt og aggressivt på: Han høres ut som Chris fra Family Guy. Enkelt og greit. For folk som ikke ser på Family Guy er dette selvsagt et ikke-tema, men for de av oss som gjør det er likheten til tider så slående at det, i det øyeblikk det er påpekt, kan ødelegge hele skiva. For å si det med eksempel: En av skivas beste spor, åpningen «Light Speed», er et krakilsk opprop mot en eller annen autoritet, intenst og ektefølt sunget av en bleikfeit, tegnefilmtenåring fra Rhode Island, stemmesatt av Seth Green. Det er nesten umulig å ta seriøst, og nå som jeg har påpekt det kommer ingen av dere som vet hvem Chris er til å klare å høre noe annet.
Nesten umulig å ta seriøst, vel og merke, og det er grunnen til at jeg påpeker hele Family Guy-greia i utgangspunktet. Hvis man orker å høre på «Light Speed», og de tre-fire andre av de åtte låtene på Vivarium hvor en tegnet figur tilsynelatende synger, mange nok ganger til at man klarer å glemme dette, og man bare slår seg til ro med at dette er en rusten tenor hvis dialekt tilsier at «earth» og «theory» har like mange stavelser, så er det, om ikke en kjempeskive, et par glimrende låter og en spennende tendens i denne utgivelsen.
Det som skiller de gode låtene fra de mediokre på denne skiva er Twin Atlantics tidvise evne til å få en diffus protest til å høres både aggressiv og håpløs ut; som i det hjerteskjærende øyeblikket i en nedslått revolusjon når slagordene går fra å bli ropt til å bli skreket. Nerve er vanskelig å forfalske, og umulig å forfalske så ofte som i det så fall måtte vært gjort her. Det er én ting. En annen er disse gitarene: De går fra ballerock til stadionrock til indierock til powerballade-klimpring, frem og tilbake, helt uanstrengt. Dette er ikke et band i en viss sjanger som prøver å vise at de kan andre ting; dette er et band uten sjanger som kan alt. Biffy Clyro gjorde det samme for kun en måned siden, og hvis dette er starten på en skotsk bølge hvor gitarriff anses mer som kompositoriske elementer og mindre som medlemskort i en og annen sjanger, kan det lett være starten på noe veldig pent.
Peter Vollset
