Filmen om Facebooks raske vekst fra eliteskolefarsott til verdensomspennende nettfenomen er en aldri så liten genistrek. Ikke bare fordi The Social Network klarer å skape et troverdig portrett av en industri hvor de mest driftige aktørene gjerne rekker å tjene sin første milliard før de har fått hår på brystet, og med det både tar pulsen på og kommer med en skarp kommentar til vår egen samtid, men aller mest fordi regissør David Fincher og manusforfatter Aaron Sorkin på mesterlig vis forvandler et relativt tørt kildemateriale til en moderne krysning av drama og thriller med energi, nerve og intensitet.
Til dette har filmskaperne fått uvurderlig bistand fra parhestene Trent Reznor og Atticus Ross, som på kyndig vis bygger opp spenningen med et nydelig soundtrack, med en mørk og truende brodd. De delikate pianokomposisjonene rammes inn av dirrende industrielle lydvegger og drives ofte fremover av enkle, repeterende rytmer, mens noe genuint ubehagelig hele tiden ligger og murrer under overflaten, en følelse av usikkerhet, uro, nervøsitet. Dette bidrar til at man hele tiden blir sittende og vente på at filmens intrikate renkespill skal få eksplosive, voldelige følger.
Reznor er selvfølgelig først og fremst kjent som mesterhjernen bak Nine Inch Nails, og hans navn på etiketten vil nok sørge for at langt flere enn normalt vil ha interesse av dette soundtracket. Men Ross er heller ingen novise, og har et rulleblad som inkluderer programmeringsarbeid for Bomb the Bass, produsentjobbing for Barry Adamson, og en god del erfaring fra tidligere arbeid med filmmusikk, blant annet på Book of Eli. Og noen vil kanskje huske at Reznor står oppført som produsent/kurator for to av nittiårenes mest gjennomførte soundtracks – Natural Born Killers og Lost Highway. De to har dessuten hatt et tett samarbeid de siste ti årene, og slapp nylig en debut-EP som How To Destroy Angels.
Sammen har de to laget et 70 minutter langt verk som definitivt er en medvirkende årsak til at The Social Network er en av årets beste filmer, og som frittstående nytes best som en slags stemningsskapende lydcollage. Musikken er naturlig nok tilpasset filmens narrative driv, men fungerer faktisk overraskende bra på egne premisser, om man velger å se bort fra konvensjonelle krav til låtstruktur, og i tillegg er villig til å bære over med noen intetsigende, skisseaktige passasjer som i blant gjør at man glemmer at plata står på.
Mest fremtredende av låtene er kanskje «In Motion», en krysning av minimalistisk piano, stramme beats og 8-bits elektronika som sikkert kunne ha satt fyr på dansegulvet i en hvilken som helst houseklubb, og bygger seg gradvis opp mot et forløsende, elektrofisert klimaks. «A Familiar Taste» høres ut som en instrumentaldemo fra en av de siste Nine Inch Nails-platene, med skiftende rytmer og skrikende, forstyrra gitar, mens «In the Hall of the Mountain King» vil være velkjent for de aller fleste som en forrykende, orkestral tagning av den gamle Grieg-svisken, og utgjør det dramatiske episenteret både i filmen og på plata.
Reznor og Ross’ første filmmusikksamarbeid er en interessant sammensmeltning av samtidsmusikk og elektronika, og et perfekt akkompagnement til filmen det er laget for. Forøvrig gjør det seg nok aller best som bakgrunnsmusikk, og mens jeg definitivt ser for meg at de to herrene har en karriere foran seg i Hollywood, krysser jeg fingrene for at vi ikke har sett dem på en konsertscene for siste gang av den grunn.
Glenn Olsen
