Det er eiendommelig å entre Samfunnssalen til lyden av noe som minner om en trommelydsjekk. Anders Danielsen Lie, mannen som lykkes i nesten alt han foretar seg, har med musikken funnet seg enda en arena å boltre seg på. Og allerede åpningslåten, bygd opp av et stadig tilfang av samplede, loopede og egenhendig trakterte instrumenter, signaliserer at han har betydelige mengder uregjerlig musikk boblende inni seg.
Ikke at det lenger er noe uvanlig ved denne måten å presentere låter på. Jarle Bernhoft er blant de norske artistene som behersker samspillet med seg selv best om dagen, og Danielsen Lie har til sammenligning en hel del å gå på hva effektivitet, teknikk og fingerspissfølelse angår. Til gjengjeld skriver han langt mer interessante melodier.
Vokalmessig ligger han tidvis oppsiktsvekkende tett opptil Motorpsychos Bent Sæther, av alle, mens det musikalske kanskje kan beskrives som komplekse, ambisiøse toner fra et møblert gutterom der Keith Jarrett og Joni Mitchell begge opptar vesentlige hyllemetre i platesamlingen. Det er utvilsomt hjernen og ikke hjertet som masseres hardest i løpet av denne halvtimen, og det gjør egentlig ingen verdens ting.
De virkelig strålende enkeltlåtene glimrer strengt tatt med sitt fravær, men de er uansett ikke omdreiningspunktet i Danielsen Lies prosjekt. Alle sangene han presenterer denne kvelden inneholder partier der originalitet og stor musikkforståelse skinner gjennom. Jeg skulle likevel ønske at han hadde med seg et menneske eller to på scenen. Slik kunne han frigjort noe av energien han utvilsomt bruker på å organisere lydbildet sitt og rettet den mot publikum.
Marius Asp
