Christopher Owens har surfet gjennom karrieren med en stadig fornyet velvilje. Overraskende nok, med tanke på at han er en låtskriver med svært begrensede kvaliteter. Mange falt for hans tidligere band Girls, mens noen, som jeg, likte ham overraskende godt som riviera-serenadør på det første soloalbumet Lysandre.
Spørsmålet melder seg likevel: Hva er det egentlig han har å tilføre? På A New Testament er dette stort sett pløsne avarter av «Happy Xmas (War Is Over)» («Stephen») og «Return To Sender» («Nobody’s Business») – altså en slags utarming av allerede utspilte låter og variasjoner. Noe han for så vidt har drevet med helt fra Girls-debuten Album, men nå er det så lite kjøtt på beinet at det går på margen løs.
A New Testament er muligens stjeling gjort med kjærlighet. Teksten til «Stephen», som handler om en bror han mistet i barndommen, er forsøksvis rørende, men det er så mye av alvoret som forsvinner i det slappe håndverket og de simple tekstene («and daddy didn’t stick around for the three of us to live/ he and my mother were separated»).
Ikke lykkes han stort bedre når han tar på seg en mer glorete språkdrakt heller. «A Heart Akin The Wild» er blant de største synderne , der han synger «a roamin’ cowboy followin’ the stars of Tennessee/ now I ain’t got a cellular, I’m following my heart». Likevel føles det altså som om den eneste roamingen han foretar seg er på 3G-nettet. I «Key To My Heart» går han for følgende rim: «you give me something no one gives to me/ always and ever you’ll be dear to me» kompet av et sidræva countrykomp som høres ut som en parodi på Weens parodiplate 12 Country Golden Greats.
Der både Girls-karrieren og Lysandre hadde et visst nedslagsfelt, enten som et slags naivt avbrekk eller som en fornøyelig, hedonistisk sommerplate, er det vanskelig å finne grunner til å lytte til A New Testament. Historiene om Owens’ oppvekst i en sekt har han fortalt et titalls ganger, alle bedre, og hverdagshistorier om dysfunksjonelle familier finnes i mer spennende utgaver over alt ellers. Tilbake står en fyr som luller rundt i sitt småtriste, simple univers, og der skal han få lov til å være. Jeg holder meg unna.
Jørgen Hegstad
