Det har omtrent blitt en regel at festivalene skal ha minst ett gjenforent band på plakaten hvert år. For Oslo Live sin del var årets rosin i pølsa house-, dub- og technoinnovatørene i Leftfield, dog kun med ett av de to opprinnelige medlemmene – Neil Barnes har ikke med seg Paul Daley ut på turné.
Leftfield er kanskje mindre kjente, men minst like innflytelsesrike som sine britiske brødre i The Chemical Brothers og The Prodigy, og med debutplaten Leftism fra -95, som ble en umiddelbar klassiker , var Leftfield en viktig del av det elektroniske musikkmiljøet som oppstod i Storbritannia på 90-tallet.
Og 90-tallsfansen danner flertallet av de som samler seg til konsert på sankthansaften, det er tydelig at aldersgjennomsnittet går en tanke opp i de små minuttene før Leftfield går på scenen. Det starter forsiktig, en trompetsolo, noen trommer, litt synth. Vi får tid til å putte inn øreproppene før det forventet høye lydnivået når maks – så kommer bassen og vi vet hvor vi er. ”Song Of Life” slår ut i full blomst.
Det er nok vanskeligere å like de mer techno-orienterte låtene til Leftfield i liveformatet, enn de varmere dubrytmene. Det er først når MC-ene Djum Djum og Earl Sixteen kommer inn at det virkelig blir fart i danseføttene på Kontraskjæret, helt til bakerste rad.
Konserten akkompagneres av videografikk på en svær backdrop-skjerm, som er tidvis elegant gjort og gir en klar merverdi til musikken. Det er i alle fall bedre enn da de andre 90-tallsheltene i Massive Attack gjorde noe av det samme på Hovefestivalen i fjor. Spesielt tydelig er samspillet mellom visuell og audiell stimulanse under ”Storm 3000”, da hornene i låten blir til tuting fra en møtende lastebil (i alle fall i min tolkning).
Så begynner høydepunktene virkelig å komme. Versjonen av ”Release The Pressure” bør tilfredsstille enhver 90-tallsentusiast, men det er først når en helt fantastisk tolkning av ”Inspection (Check One)” kommer at klimaks er nådd. Bassen rister i filler det meste, og det begynner å sprake i høyttalerne. Bandet tar seg greit inn med hardt arbeid for å ikke miste publikums oppmerksomhet under den litt roligere perioden som oppstår da de prøver å finne feilen. Publikum tilgir.
Men det tar ikke lang tid før de igjen sliter med publikums oppmerksomhet, og det begynner å tynnes ut i rekkene frem mot scenen. Noen av Leftfields låter høres så 90-talls ut at det være vanskelig å bli hundre prosent engasjert for de som ikke var der da det skjedde mellom -95 og -99. Bandet er også tidvis litt rustne i utførelsen, selv om noen låter sitter som et skudd.
Alt i alt en herlig nostalgitripp, men med litt for få musikalske høydepunkter som fortsatt virker relevante i dag.
Karina Lystad
