Da jeg en liten stund tilbake snublet over King Krule (tidligere kalt Zoo Kid), hadde jeg ikke forventet å få minnene brakt tilbake til ”Riot Van”, det lavmælte – og dermed ofte glemte – høydepunktet fra Arctic Monkeys debutalbum. Men rødtoppen Archy Marshall, som er hans egentlig navn, klarer med sine 17 år å videreføre mye av den samme livstrøtte og erkebritiske nerven de fire Sheffield-guttene i Arctic Monkeys hadde på Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not – et album som var en skremmende stor del av livet mitt da den kom, men som jeg nå, fem år senere, ofte sliter med å høre kvalitetene ved.
Men King Krule kunne umulig ha klart å videreføre arven med sine melankolske fortausviser uten de veivalgene undergrunnsmusikken har tatt siden de siste årene. Skulle man antatt hva slags musikk en tilfeldig, purung engelskmann skulle stå bak i 2011, hadde nemlig dubstep-influert elektronika vært det naturligste valget. Og det har smittet over på Marshall. For selv om utgangspunktet hans er akustisk og sløy gateblues, er lydbildet fargelagt med elektronikk og snedige samples, og låter tidvis nesten for godt produsert, med tanke på hvor uerfaren guttungen er.
Det aller mest sjarmerende ved Marshall er likevel hans påtatte modenhet. Ikke bare er ’94-modellen velsignet med en grov og rufsete stemme han er minst fem år for ung til å bære, men også tekstene hans bærer preg av at rødtoppen har klart å lure seg selv til å tro at livet hans har bydd på nærmere 30 år med elendige øyeblikk. Det er vanskelig å ikke bli både sjarmert og rørt med linjer som «You never took control/but I lost the soul to my blues a long time ago/a long time ago» fra «Lead Existence» og «Suffocated in concrete/they took the whole of me/put me on repeat» fra «The Noose of Jah City», begge på sleivete arbeiderklasseengelsk.
«The Noose Of Jah City»:
Mest elskverdig av alt er likevel øyeblikket da han i «Bleak Bake» – med et åpenbart lurt glis rundt munnen – lirer av seg «And now I’m covered in blood, done my bed, and it’s fairly unseen/I’m pretty sure my mind ran down this line again, only last week».
King Krule EP varer riktignok ikke særlig lengre enn en kjip progmetallåt, men de drøye tolv minuttene rødtoppen her deler med verden er så smart og underfundig låtmakeri at du kan la det stå på endeløs gjentakelse. Drit i at «Portrait in Black and Blue» er høydepunktet – mye takket være den autentiske bandlyden – eller at «The Noose of Jah City» er nesten like sterk, for tåkete «Intro» tar deg rett dit du trenger: inn i den fæle, urbane hverdagen til en fortvilet gatepoet med et liv på vei ned i undergrunnen.
Kim Klev
